Enkel og effektfull

Av: Synnøve Vik

Publisert:

Utgave: 2/2012

Del: 

Den Berlin-baserte videokunstneren Omer Fast har gjort stor suksess med sine fragmenterte narrativ. De fremstår som dokumentariske og appellerer ved god estetisk og teknisk utførelse. Den som vet å sette pris på et samfunns- og mediekritisk innhold finner det hun leter etter. I så måte er Fast nesten for «flink».

Fast er ifølge pressemeldingen «ikke interessert i å utforske sannheten eller virkeligheten, men ønsker å utforske hvordan den oppstår og medieres». Henie Onstad Kunstsenter har da også gitt utstillingen den tvetydige, men svært retningsgivende tittelen «Fra virkeligheten». En så tydelig lesenøkkel er uvanlig.

Utstillingen presenterer Nostalgia – som ble vist på Hordaland kunstsenter sommeren 2011, og 5000 Feet is the Best – som ble produsert til Veneziabiennalen i 2011. Nostalgia består av tre videoinstallasjoner som forteller historien til en vestafrikansk immigrant, fortalt av ham selv, av en skuespiller som spiller ham, og gjennom iscenesettelser av hendelsene han har vært gjennom. Fast tematiserer grunnleggende overlevelse med utgangspunkt i et gjentagende narrativ som forteller oss hvordan en lager «den perfekte fellen for rapphøner». Samtidig konfronterer fortellingenes kryssklipping og repetisjon oss med hvordan sannhet skapes og hva mediering gjør med historien. Fast har også snudd opp ned på det vanlig forholdet mellom Vesten og Afrika i den siste filmen. Britene er de undertrykte immigrantene, og afrikanerne er den rike overklassen som sitter på ressursene og vokter sine grenser vel.

Dette spillet kommer også til uttrykk i en av anekdotene fortalt i 5000 Feet is the Best, hvor en amerikansk dronepilot blir intervjuet om sine virtuelle, men hundre prosent reelle krigstokt i Irak. Filmen veksler mellom stemmeopptak av piloten, en iscenesettelse av intervjusituasjonen hvor en skuespiller tar rollen som pilot, og iscenesettelser av det som blir fortalt. I visualiseringen av en av dronepilotens anekdoter er hovedpersonen mørkhudet, men da journalisten spør hvorfor han fremstilles som mørkhudet blir vi stilt til veggs med at dronepiloten da aldri har nevnt hudfarge, og protagonisten blir straks byttet ut med en hvit mann. Flere av scenene blir tilsynelatende repetert, men med små forskjeller i dialogen. Slike grep bidrar til å skape en urovekkende følelse av å ikke ha kontroll på sannheten. Særlig effektfulle er dronepilotens egne ord om den manglende forskjellen på virtuelle droneoppdrag styrt fra Los Angeles og reelle bombetokt.

Det er nærliggende å vurdere verkene i lys av kunstens omdiskuterte kritiske potensial. Utstillingen fungerer etter intensjonen, vi blir årvåkne overfor konstruksjonen av «virkelighet». Men hva kan denne årvåkenheten omsettes i? «Den kritiske kunsten» har forsøkt å vekke oss lenge nå. Og kanskje liker vi å stadig bli vekket, for å bli minnet på at det ikke er for sent.