Ingen spill av melk

Av: Hanne Hammer Stien

Publisert:

Utgave: 2/2012

Del: 

«Am I making up what really happened?» er et samarbeid mellom Samisk Kunstnersenter, Baconsfield Gallery i London og Tromsø Kunstforening. Mens utstillingen som ble vist i London fungerte retrospektivt er det kun fem nye arbeider som er valgt stilt ut i Karasjok. Sammen med skiftet av kontekst, fra den urbane til den landlige settingen, bidrar dette til at utstillingens ressurs- og etnopolitiske engasjement gjøres mindre eksplisitt og Johansens estetiske prosjekt blir mer synlig.

Ved første øyekast virker utstillingen, på grunn av de få verkene og den minimalistiske monteringen, nok så knapp. De to «maleriene» som Johnsen har arbeidet frem med bakteriekultur hentet fra egen munnhule understøtter det snaue uttrykket. Den syrlige lukten disse arbeidene avgir i galleriet, og muggflekkene som kommer til syne på lerretet, står samtidig i kontrast til de monokrome flatene og det klassiske, stramme billedformatet. Malevich Circle, som referer til suprematismens geometrisk stabiliserende formspråk, beveger seg også vekk fra arbeidets referanse ved at bakteriekulturen utvider det balanserte uttrykket, og gir det en organisk og dryppende karakter.

Det er likevel Johansens installasjoner som er de mest interessante. Ved hjelp av avansert datateknologi klarer han i samarbeid med programmereren Jonny Bradley å skape arbeider som virker magiske, der det teknologiske aspektet kommer i bakgrunnen for det estetiske uttrykket. Mens deres samarbeid tidligere har resultert i installasjoner der kapitalisme og spørsmål knyttet til ressursforvaltning mer direkte har blitt adressert, blant annet i Oil (Snowman) (2007) og i Call of the Wild (2001), kommer det kritiske aspektet denne gangen til syne på en mer subtil måte. I den naturromantiske installasjonen The Fish skaper Johansen en stilisert, men samtidig svært interaktivt og organisk naturscene. En animert, buktende ørret blir synlig i det som synes som en kulp når publikum forholder seg urørlig, men forsvinner med en gang publikum beveger seg. I Timetable er et glass med melk plassert på et hvitmalt bord. Når rommet ved jevne mellomrom fylles med en durende lyd starter bordet å riste. Dette får melkeglasset til å bevege seg mot kanten av bordplaten, angivelig uten noen gang å velte.

Interaksjonen og lekenheten The Fish byr på gjøres i Timetable om til noe mer alvorstynget og truende. Den foruroligende stemningen i arbeidet fungerer som en beretning om at trusselen om katastrofe konstant er underliggende, også på et individuelt psykologisk plan. Sett i sammenheng med naturscenen og setningen som avtegner seg på et av malerienes flate, «We grow up to be Patriots», dras det politiske potensiale i arbeidene i ulike retninger samtidig som den sanselige estetikken åpner opp for en rekke individuelle tolkninger. Det er befriende å oppleve at utstillingen slik, til tross for at den vises i hjertet av Sápmi, ikke utelukkende drar på de ressurs- og etnopolitiske konnotasjonene Johansens britiske kritikerne syntes å forherlige.