En tegnet sensibilitet

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Utgave: 2/2012

Del: 

Samtidig som Nasjonalmuseet lanserte sin store tegneutstilling, åpnet det en utstilling med tre tegnere et par kvartaler unna. Tegningens mange uttrykk speiles mer lokalt på Tegnerforbundet, hvor tre separate utstillinger nå vises.

Hvis man legger godviljen til, kan man påstå at de tre kunstnerne befinner seg på et vippepunkt mellom systematikk og distansert emosjon – men det er å strekke det langt. Utvalget av kunstnere fremstår dermed som trygt, men overveiende tilfeldig.

Ebba Brings utstilling med den fine tittelen «jäg är apan» snakker med små bokstaver og angir tonen. Hun pendler her mellom organisk monumentalitet og psykologisk flokete utsagn, prismeaktige akvareller og tilbakeholdte narrativer. Det spinkle står mot det tyngende og tette. fritt og vilt, et større arbeid i akvarell og tegning som strekker seg over mange ark, synes viltvoksende og meanderaktig. Når man ser nærmere på de organiske og abstrakte knortete formene finner man finjusterte skraveringer i overflaten, noe som skaper illusjonen av dybde. Bring innfører tekst i en sammensatt veggmontasje, hvor utsagn av en verbal karakter, som «dette er for mye» og «dette er verre» er nøkternt spredt utover. Avsendere og mottakere er løsrevet fra klare sammenhenger. I tillegg er en bok i massivt tre plassert på en forhøyning. Men hvordan og hva de forskjellige elementene kommuniserer er satt på pause. En større klarhet kunne kanskje ha løftet denne konstellasjonen og gitt den mer å spille på.

Heidi Kennedy Skjerve har lenge vist seg som en systematisk tenker, både i form av strikkede arbeider og tegninger. I «Tavle – Vending 2012» fortsetter hun sitt konsentrerte arbeid med flatestruktur og repetisjon. Hun viser en rekke tegninger utført med fargeblyant og tusj, mange av dem på millimeterpapir, noe som gir dem en presis, ordnet og matematisk base – med referanser til modernistisk maleri og gridens strikte forutsigbarhet. Enkelheten i de innrammede kvadratene og harmonien i utføringen blir i Kennedy Skjerves grep komplekst. Hun gir flatene liv gjennom en nyansert koloritt og konsentrerte skraveringer, som tidvis samler seg som bølger mot den rigide bakgrunnen. En crispy klarhet ligger i bunn og fører dialog med konseptuelle strategier. Det er også ekko her av Agnes Martins nesten rituelle nerve, som ved et monotont visuelt arbeid skaper en særegen ro hos betrakteren. Kennedy Skjerve organiserer etter gjentagelse som prinsipp, med avvik og forskyvninger. Arbeidene blir som resultat både skjematisk fraværende og subjektivt nærværende. Det milde fargespillet bidrar til å knytte sammen arbeidene, som er fordelt over flere rom – de danner en klar kontinuitet.

Gunhild Vegges animasjonsfilmer, nummerert fra en til fire, skiller seg kanskje mest ut i dette selskapet, både gjennom teknikk og figurasjon. Filmene er laget med tusj på white-board, og dette gir en uvøren strek som gjør filmene litt rufsete i uttrykket, med få farger. Vegge forteller enkle historier om former, metamorfose og livsprosesser, gjennomgående med symbolske undertoner. Det er absolutt noen fine stemninger her, selv om filmene ikke kan sies å tilføre kontur til denne lett spredte trioen.