Grunnformer i oversettelse

Av: Margete Abelsen

Publisert:

Utgave: 2/2012

Del: 

Frem til i mai viser Gråmølna (TKM) gruppeutstillingen «Spiralen og kvadratet». Den er en del av et større internasjonalt prosjekt med et fokus på hva som skjer i oversettelsen mellom kulturer og språk, betrakter og kunstverk.

I fjor ble den vist ved Bonniers Konsthall i Stockholm. I Trondheim er utstillingen delt i tre deler, av kuratorene kalt kapitler, som står i cirka tre uker hver. Noen verk tas ut, noen står videre og noen nye legges til ved skifte av kapittel.

Å undersøke «oversettelsens rolle og kunst som en form for oversettelse», som er et uttalt mål, skiller seg ikke merkbart fra sedvanlig tenkning rundt en utstilling. Det gjør derimot den sterke konseptuelle tilknytningen til en spesifikk roman. Kuratorene Daniela Castro og Jochen Volz har formet utstillingen direkte i tråd med den brasilianske forfatteren Osman Lins’ roman Avalovara (1973). Romanen tar form som et puslespill der leseren selv må forme, strukturere og gi mening til innholdet.

Angela Detanico og Rafael Lains installasjon henter sin form direkte fra Lins’ roman gjennom et palindrom (ord som gir mening enten de leses forlengs eller baklengs). Betongheller er plassert vertikalt i antall som svarer til alfabetet og danner et kvadrat som blir leselig fra alle fire retninger. Palindromet er altså oversatt fra sin litterære form til en visuell form. En annen direkte oversettelse fra det litterære til det visuelle er Fabio Morais gjengivelse av Rainer Maria Rilkes Brev til en ung poet, som gjennom utklipte ord fra gamle håndskrevne brev danner en uleselig collage. Dermed forsvinner meningsinnholdet og det som gjenstår er brevenes form. Til en viss grad kan dette legitimeres gjennom konseptet med å adaptere Lins formale grep, men det blir paradoksalt at formen i begge nevnte tilfeller synes å utgjøre innholdet med tanke på at dette er konseptuelle verk.

Dora Longo Bahias tredelte audiovisuelle installasjon AcordaLice (2006) danner på sin side et nytt meningsinnhold ved å basere seg på kjente romaner. Sekvenser med kvinnelige karakterer fra Alice i Eventyrland, Trollmannen fra Oz og Rødhette og ulven smelter sammen og fremstår like reelle som sine kilder. Kunstneren benytter et David Lynchaktig formspråk der grensene mellom fantasi og virkelighet utviskes og danner en ny virkelighet – her overføres ikke mening, men det lykkes å produsere ny mening. Dette er befriende med tanke på at mange av verkene presenteres ferdig oversatte for betrakteren – og ikke som råmateriale for dialog, som også er et uttalt mål.

Fra kurratorrollen på 90-tallet for alvor gjorde sitt inntog, har mening blitt produsert like mye i den kuratoriske formen som i verkenes form. En fallgruve er at verkene kun gis mening når de leses i sin kontekstuelle helhet. Med den sterke tilknytningen til Lins’ roman burde utstillingen i langt sterkere grad lagt opp til at publikum selv kunne strukturere og gi mening til de individuelle kunstverkene. Dette til tross, er det ingen tvil om at «Spiralen og kvadratet » er en utstilling det er verdt å besøke.