Noe med bilder

Av: Kåre Bulie

Publisert:

Utgave: 2/2012

Del: 

100 år gamle Maria Victoria er iført prikkete bluse og rutete skjørt, og sitter i en stol i noe som ligner en institusjonskorridor. Åtte måneder gamle Felina ligger naken med beina i været. Kvinnen og barnet rammer inn, og utgjør bruddpunkt, for den tyske konseptuelle pioneren Hans-Peter Feldmanns verk 100 Years, som nå vises i den ene av Kunstnernes Hus’ overlyssaler.

Dette er én av tre separate utstillinger som samtidig har som mål å befrukte hverandre gjensidig. De 101 sort-hvite fotografiene som til sammen danner en strengt montert helhet – like store bilder i lik høyde og med likt mellomrom salen rundt – tematiserer tid, historie og aldring, liv og død, rett og slett, på en bevegende og tankevekkende, om enn ikke grensesprengende ny, måte: Feldmann har fotografert én representant for hvert antall år mellom ett og 100, og de portretterte, som er presentert med fornavn, er alle slektninger eller venner av ham. Positurene deres befinner seg et sted mellom det regisserte portrettet og bidraget til familiealbumet.

Feldmans verk står i tydeligst dialog med den langt yngre israeleren Elad Lassrys kunst i første etasje. Med arbeider han omtaler som «nervøse» eller «foreldreløse» bilder – han tenker da heller ikke på seg selv som fotograf – har han gjort internasjonal karriere de siste årene. I likhet med Feldman arbeider Lassry med en blanding av bilder han har funnet og tatt selv. Til felles har de dessuten at de jobber serielt: Lassrys signaturverk er små «billedobjekter» med sterke farger som befinner seg et sted mellom det todimensjonale bildet og den tredimensjonale skulpturen. Felles både med Feldmann og den unge portugisiske duoen bak den tredje utstillingen, Joao Maria Gusmao og Pedro Paiva, har Lassry også en mer konseptuell undersøkelse av – og underliggjøring av – alskens billedmateriale: Bak de tilsynelatende banale, ofte stillebenaktige motivene hans – småkaker, ekorn og katter – finnes spørsmål om bilders opphav, status og natur. På «Huset» har han innført en slags romdelende skulpturelle elementer som styrer publikums bevegelser, i tillegg til å henge skaplignende objekter på veggen og plassere en skulptur med korsformer og sengepreg i et hjørne. Gjenstandene har noe mystisk og uavklart ved seg – egenskaper som også kjennetegner de 21 16mmkortfilmene til Gusmao og Paiva som vises ved hjelp av seks projektorer i den andre overlyssalen. Flere av dem er elegant montert i en slags installasjon midt i det mørke rommet. De tause fargefilmene er pene å se på, og veksler fra det poetiske til det absurde: Et landskap lyses opp av tre soler, frukt letter fra bordet. Enkle handlinger og bevegelser finner sted i dem – spising av en frukt, helling av te i et glass – og i flere er tempoet redusert.

Ifølge kurator Mats Stjernstedt er filmene fulle av referanser – fra Stanislaw Lem til Jorge Luis Borges – og «ren empiri kombineres med forståelsen for det umulige i en forestilling om absolutt kunnskap om verden» i dem, hva nå dét måtte bety. For meg åpner uansett aldri disse for ofte litt kjedelige filmene seg tilstrekkelig opp, billedmessige kvaliteter til tross. Litt på samme vis har jeg det med Lassrys verk, og dét på en måte som etterlater meg mer likegyldig enn ansporet: Utstillingenes ideer om bilder og arkiver er tidsriktige og «korrekte», men prosjektet er samtidig i overkant tørt og lukket.