Ole Jørgen Ness = Ole Jørgen Ness

Av: Øystein Sjåstad

Publisert:

Utgave: 2/2012

Del: 

Hva kom først: teksten eller verket? Katalogen som er utgitt i forbindelse med Ole Jørgen Ness-utstillingen på Stenersenmuseet, er en tykk bok stappfull av bilder.

Helt til slutt en liten tekstbit. Verket kommer før teksten i så måte. Heldigvis. Det er bra disse tekstene kommer etter «verksdelen» så man selv kan velge om man vil bli værende i billedmaterialet uavhengig av tekstene, som kanskje ikke tilfører det helt store.

Katalogen, som egentlig er en «artist’s book», er nøye utformet av Ness. En mindre del av opplaget, om jeg har forstått det riktig, skal bearbeides av kunstneren slik at den inngår i Ness’ prosessuelle måte å arbeide på. Den «masseproduserte» boken består av en mengde bilder – fotografier av diverse verk, malerier, installasjoner, objekter, mønstre, tegninger, etc. og til slutt kommer tre essays. Først en lang, fabulerende pretensiøs sak av Nicolas de Oliveira og Nicola Oxley. Her er det store ord i nærmest bibelske dimensjoner: om skapelse, mørke og lys, «burden of memory» – det er nesten så man mister pusten. James Hoff har skrevet enda en fabulerende tekst med den fabelske tittelen «A rabbit in a hat is not a wonder, it is just a weird accident». Teksten er tidvis poetisk på en nesten parodisk måte, men noen morsomme anekdoter gjør at jeg holder ut helt til slutt.

Kurator Lars Toft-Eriksens kunsthistoriske essay er lettere å forholde seg til. Her får vi en introduksjon til Ness’ kunstnerskap og resepsjonen av fenomenet «Ness» og hans kunstnerpersonligheter. Toft- Eriksen plasserer også kunstnerskapet i en kunsthistorisk kontekst – og da i en ektefølt romantisk kontekst heller enn en postmodernistisk ironisk og distansert tradisjon. Både utstillingen og boken er en nedbryting av Ness’ forskjellige kunstnertyper og oppbyggingen av kunstnergeniet Ness.

Kunstdelen av boken er ikke inndelt etter noen opplagte kriterier. Her er ingen titler og ingen årstall, og alle verkene er skapt av Ole Jørgen Ness og ikke av kunstpersonlighetene. Det er ikke spaltningen som lenger er det viktige. Her smelter alt sammen til ett kunstnerskap.

Kvaliteten på bokproduksjonen er imponerende. Boken gjenspeiler utstillingen, men den tilfører også nye blikk på verkene. Vi får mulighet, i ro og fred, til å studere detaljer og dokumenter i Ness’ labyrintiske kunstnerskap. Boken vil bli stående som et sentralt dokument i et skifte av resepsjonen av Ole Jørgen Ness og virker også å være et program for den nye Ness som nå er én kunstner. Verkene hans er aldri skapt en gang for alltid. De er i stadig utvikling. Boken blir en rapport på Ness’ kunstnerskap akkurat nå: Verkene kommer før teksten.