Det offentlige rom som kunst

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 2/2012

Del: 

En skulle nesten tro at Anja Ulsets kunstprosjekt Bergen Art Guide var spesialbestilt. Boka blir i hvert fall en interessant kommentar til debatten omkring kunst i offentlig rom som har preget Bergen i det siste der en rik donator blant annet har møtt motstand fra kommunens kunstutvalg.

Er det kunsthistorikeres feinschmecker-blikk som best representerer byens interesser eller bør vi gi rom til velmenende giveres middelveiskunst? Hva er egentlig god estetikk der vi alle ferdes? Boka åpner en rekke veier inn i problemstillinger knyttet til kunst i offentligheten generelt og diskuterer også mange kunstretninger og prosjekter som har brukt offentligheten som rom for institusjonskritikk.

Boka består av en rekke fotografier av steder, fenomener eller objekter i Bergen som ligner kunstprosjekter av kjente kunstnere, og den er skrevet som en guidebok med små tekster som presenterer og daterer den såkalte kunsten. For et trent øye er det lett å se referansen. Kunstprosjektene er fiktive, men tidvis er Ulsets blikk og historie om dem så bra at du lurer på om det ikke er litt sant likevel. Daniel Buren kunne jo godt ha satt opp de stripete feltene? Andre ganger blir det parodi: Jackson Pollock ville aldri ha gitt slipp på lerretet og tillatt seg å spre maling på fortauet. Å flytte Richard Longs heroiske vandringer i ødemarka over i grøftekanten er også befriende.

Fordi det er godt laget åpnes også et stort refleksjonsrom. Det Ulset legger fram er en kunstsituasjon som på mange vis både er et ønskescenario og en realitet. Objektene og formene finnes faktisk i bybilder, og vi kan velge å se dem som estetisk berikende, eller å la dem reise spørsmål om vår egen erfaringshorisont og bevissthet. Men dette er også et prosjekt som i hovedsak fungerer kunstinternt. Boka viser ikke omgivelsene via et generelt estetisk oppmerksomt blikk; vi betrakter med connaisseurens dyrking av kunstnerskap. Og er det ikke ganske naivt å hevde at stedsspesifikke prosjekter faktisk bryter kunstinstitusjonens rammer, eller at prosjekter som involverer lokalsamfunnet, faktisk bringer noe til befolkningen?

Appropriasjonskarakteren hos Ulset problematiserer grensen mellom kunstprosjekters sosiale engasjement og deres plass i kunstnerens karrierebygging. Bergen Art Guide er noe så interessant som et kunstprosjekt som klarer både å legge inn et argument for en aktiv kunstpolitikk i det offentlige rom, samtidig som den kaster et kritisk blikk på kunstprosjekter som gjør krav på fellesskapets steder. Alle bildene er ikke like gode, og kanskje kunne hun også ha laget mer utfyllende tekster og gått inn i problemstillingene. Aileen Burns og Johan Lundhs artikkel bakerst setter det inn i en ramme, men kunne med fordel vært både lenger og mer problematiserende. Men dette forhindrer ikke at prosjektet er både morsomt og konseptuelt berikende.