Sett: Billedkunstner Dag Alveng presenterer et museumsbygg og tre kunstprosjekter som har gjort inntrykk på ham nylig.

Av: Janicke Iversen

Publisert:

Utgave: 3/2012

Del: 

.

Marte Ramm Fortun: A Radical History (2012), Drammens Museum. Gjengitt med tillatelse fra Drammens Museum.
Nylig viste Marte Ramm Fortun perfomancen A Radical History på plassen utenfor museet. Det ligger alltid et spenningsmoment og en avventende undring hos publikum ved en performance. Jeg synes hun bruker dette potensialet på en god måte. Mens Fortun sang, fremsa sitater og tok i bruk ulike rekvisitter, som staffeli og tekstiler, ble vi som publikum involvert på ulike måter. Jeg opplevde at performancen omhandlet spørsmålet om hva kunst er eller kan være. Avslutningsvis fremførte hun sin versjon av den kjente sangen Nature Boy. Både sangen og performancen som helhet hadde noe vakkert og engasjerende ved seg.

Stanley Brouwn: This way Brouwn (25-2-61, 26-2-61), 1971.
I den pågående utstillingen «Ufullførte reiser» ved Museet for samtidskunst fikk jeg forleden et gledelig gjensyn med den nederlandske kunstneren Stanley Brouwns arbeider. For over 30 år siden så jeg en beskjeden serie strektegninger av ham med tittelen This way Brouwn. Deres enkle diagramstil og ideen bak, satte seg fast i hodet mitt. Kort fortalt gikk den ut på at Brouwn ba forbipasserende på gaten i Amsterdam om å forklare veien fra A til B ved å tegne enkle anvisninger på små ark. Han approprierte så disse diagrammene ved å stemple This Way Brouwn på dem.

Amy Adler: Director I (2006), fra utstillingen «Director» vist i Nøstetangenrommet ved Drammens Museum, Drammen 2012.
I Nøstetangenrommet på Drammens Museum vises for tiden en vakker utstilling av den amerikanske kunstneren Amy Adler. Rommet er krevende å stille ut i, men Adler overbeviser med sin løsning. Tolv pastelltegninger, med tittelen Director, er plassert i opplyste pleksiglassbokser og montert som en frise høyt oppe på veggene. Med det samme man kommer inn i rommet fremstår lerretene nærmest som hvite monokromer. Det tar litt tid å justere blikket, og etter hvert trer portretter av personer som fotograferer eller filmer frem i svake nyanser. Jeg har stor sans for Adlers måte å tematisere forholdet mellom tegning og fotografi – både innholdsmessig og teknisk.

Mediatheque, The Institute of Contemporary Art/Boston, Diller Scofidio + Renfro Architects.
I Boston besøkte jeg nylig ICA (Institute of Contemporary Art), og det var selve museumsarkitekturen som kom til å gjøre sterkest inntrykk. Nye ICA, som åpnet i 2006, ligger ytterst på en kai like i det gamle havneområdets vannkant. Arkitektfirmaet Diller Scofidio + Renfro har utnyttet plasseringen til fulle og har skapt en spennende dialog mellom arkitektur og beliggenhet. Spesielt likte jeg den delen av bygningen som kalles «The Gallery Box», et utkragende og fritthengede bygningselement som skråner ned mot vannflaten. Når man står inni rommet, som forøvrig huser museets digitale mediasenter, ser man ut gjennom et stort, skrånende fondvindu og rett i sjøen. Det er som et stykke hav innrammes. Hverken himmel, havhorisont eller andre elementer kan ses – kun sjø. En fantastisk utsikt.