Bedre avtaler vil gi bedre betaling

Av: Ingvill Henmo

Publisert:

Utgave: 3/2012

Del: 

I denne og forrige utgave av Billedkunst har vi viet stor plass til vederlagssaken. Kort fortalt handler den om at kunstnere opplever å få dårlig betalt selv når de stiller ut ved store, statlige museer. Og museene følger ikke alltid avtalen om utstillingsvederlag.

I forrige utgave fortalte vi om Siri Austeen, en av kunstnerne som deltok i vandreutstillingen «Blodig alvor». Hun måtte mase for å få utstillingsvederlag ved hvert eneste museum utstillingen ble vist, og størrelsen på vederlaget varierte veldig. Snorre Ytterstad opplevde at Museet for samtidskunst foreslo en prosjektstøtte på 100 000 kroner som skulle dekke både produksjon og vederlag, og legge all risiko over på ham.
I denne utgaven forteller Dag Alveng om sine utgifter i forbindelse med utstillingen på Drammens Museum. Han mener museets vederlag på 50 000 kroner er lavt. Tor Inge Kveum kritiserer museumsdirektørenes økonomiske prioriteringer: – Når disse museene ikke har midler til å betale skikkelige vederlag til utstillere er det simpelthen fordi det ikke prioriteres, mener han.
Den statlige avtalen om utstillingsvederlag ble til på 1980-tallet. Den er dårlig tilpasset dagens situasjon. «Vederlagsordningen er basert på at kunstnere stiller ferdigproduserte verk til rådighet for utstillinger der det ikke gjennomføres salg. Mange av dagens kunstnere arbeider annerledes, og er oftest avhengig av ulike former for produksjonsstøtte, noe som ikke er innkalkulert i ordningen», skrev Audun Eckhoff i sitt svar på kritikken fra Ytterstad.
Et stort ansvar hviler på kunstnerorganisasjonene i denne saken. Det er disse kom kan fremforhandle bedre avtaler med politikerne. Kulturløftet har tilført institusjonene utallige millioner kroner de senere årene, men lite av disse midlene har tilfalt kunstnerne. Bedre avtaler om vederlag, honorar og produksjonsstøtte vil kunne endre på dette.
Samtidig bør kunstnerne ta noe av ansvaret på et individuelt plan, ved at hver enkelt kunstner krever betaling for sitt arbeid. Som Alveng sier: – Vi blir misbrukt, men lar oss også bli det. Kunstnere må lære seg til å ta betalt for den jobben de gjør.
I disse dager vil Kunstnermeldingen komme, og det er knyttet stor spenning til hvordan den omtaler kunstnerorganisasjonenes forslag om ny ordning for utstillingsvederlag og -honorar. Det er ingen tvil om at det kreves tydelige føringer fra Kulturdepartementet for å få de statlig støttede visningsstedene til å gi kunstnerne bedre betaling for arbeid og visning av kunst. Ellers vil, som Tor Inge Kveum sier, teknikeren og snekkeren for all tid tjene