Camilla Løw – i og rundt skulpturrelaterte prosesser

Av: Nina Sundbeck-Arnäs Kaasa

Publisert:

Utgave: 3/2012

Del: 

Performative strategier og komplekse referanser betoner Camilla Løws måte å jobbe på. Det er som om hun balanserer i et krysningspunkt der poesi møter hverdagsliv, og der tradisjonelle referanser til kunsthistoriens avantgarde strømninger og konseptuelle uttrykk i tekstil er like viktige. Det er gjennomtenkte, men likevel intuitive prosesser som ligger bak hennes verk.

Camilla Løw er for tiden i gang med forberedelsene til utstillingen «The Space of Shape – Time» på Museet for samtidskunst. Utstillingen, som åpner i juni, er hennes tredje separatutstilling i Norge. Billedkunst kontaktet Løw for å høre hvordan hun tenker og jobber som billedkunstner.

– Invitasjonen fra Museet for samtidskunst betyr mye, sier hun. Ikke bare fordi det er en gjev utstillingsarena, men også fordi hun stiller ut i sin hjemby.

Det samme gjelder i forhold til Henie Onstad Kunstsenter hvor hun for tiden jobber med en permanent utendørsskulptur som lanseres i juni. Hun var der mye som barn, noe hun selv mener i stor grad har bidratt til hennes yrkesvalg.

Løw har gjort seg bemerket både nasjonalt og internasjonalt for sine originale og uttrykksfulle skulpturer. Stort sett benytter hun industrielle materialer som kan knyttes til arkitektur; som tre, metall, betong og plastikk. Hun påpeker imidlertid at selv om hun bruker denne typen prefabrikerte medier er hun alltid opptatt av å tilføre sine skulpturer noe personlig.

Personlige skulpturer
Da Billedkunst kontaktet Løw, var hun midt i monteringen av en annen utstilling. Denne utstillingen, «Dialogue of Hands», er kuratert av Sarah Lowndes som del av Glasgow International Festival of Visual Arts – en større kunstfestival som blir arrangert annet hvert år.

– Jeg er en av fire kunstnere som deltar i det som gjerne er mer å regne som en skulpturpark enn en utstilling, og der alle verkene er interaktivt tilgjengelige for både barn og voksne.

Da dette er en utendørsutstilling, og skulpturene skal tåle å bli håndtert av publikum, er de produsert i metall og spraylakkert. Dette er noe jeg ikke gjør selv på atelieret, forteller Løw. Produksjonsprosessen har derfor sett noe annerledes ut enn den pleier.

– Det mest typiske ved mine skulpturer, er at de blir til i prosessen på atelieret. Til denne utstillingen måtte jeg lage modeller. For meg er det en ganske ny måte å arbeide på, men som er nødvendig i forhold til det å jobbe i store offentlige rom. Når jeg ikke har noe direkte med produksjonen å gjøre kjennes det litt merkelig. Jeg får en distanse til disse skulpturene som jeg ikke har til dem jeg lager selv, sier Løw.

– Mange kunstnere jobber parallelt med ulike kunstformer. Arbeider du konsekvent med skulptur, eller uttrykker du deg i andre format også?

– Jeg sier jeg arbeider med skulptur, men det jeg gjør kan også ses som maleri, og i utstillingen på Museet for samtidskunst kommer jeg til å ha med noen silketrykk. Motivene er imidlertid basert på frottasjeteknikken, og refererer på den måten til en skulpturrelatert prosess – som mer presist beskriver det jeg jobber med, utdyper Løw.

Utfordrende rom
– Hvordan forbereder du deg til utstillingen på Museet for samtidskunst?

– Jeg vil ta utgangspunkt i rommene. Ettersom jeg jobber med minimalistiske strukturer som står i sterk kontrast til den overveldende arkitekturen i museets saler, opplever jeg rommene som utfordrende, men ikke vanskelige. Jeg vil undersøke hvordan mine arbeider kan fungere på en best mulig måte i denne konteksten. Blant annet skal vi gjøre noen grep med rommene som forhåpentligvis gjør dem mer tilgjengelige for å vise minimal skulptur, samt nye og eldre verk side om side. Det skal stort sett vises nye verk, men i tillegg blir det hentet inn noen eldre skulpturer som ikke har blitt vist i Norge tidligere, forteller Løw engasjert.

Løw ser for seg en ganske referensiell utstilling. Mer avslører hun ikke. Hun vil ikke at publikum skal vite for mye om utstillingen på forhånd.

Performative strategier
Konteksten har med andre ord mye å si når Løw lager en utstilling, og performativitet spiller en viktig rolle i hennes måte å tenke på både i forhold til betrakteren og rommet.

– Det performative aspektet er relatert til betrakterens bevegelser og holdninger i møte med verkene, men også hvordan arbeidene fungerer i forhold til omgivelsene. Når jeg har mulighet til å se rommet på forhånd så er det med på å definere hvordan verkene blir, hvor store og hvilke materialer de blir laget av, og til en viss grad hvilke farger de får. Det handler mye om hvordan de på en optimal måte kan gi betrakteren en fornemmelse av å være en del av rommet. Jeg tenker mye på betrakterens forventede bevegelser i utstillingen, og legger på den måten opp til at noen verk stenger for utsikten, mens andre rammer den inn. I dette er det viktig å finne et hvilepunkt, et sted i utstillingen hvor publikum kan ta inn over seg flere verker på en gang.

Forholdet mellom skulpturenes plassering i rommet og publikums bevegelse sammenligner Løw med typografi og måten man bygger opp ord på – der avstanden mellom bokstavene er vel så viktige som bokstavene selv.

En poetisk dimensjon
Alle verkene har titler. På den måten ønsker Løw å åpne for en mer poetisk, og altså mindre konkret tilnærming. Dette elementet forsterkes i lys av tittelen hun har valgt til utstillingen ved Museet for samtidskunst, «The Space of Shape – Time». Hun forteller at den er hentet fra et dikt av den engelske samtidspoeten Allen Fisher. Hans dikt skildrer mye fra det urbane landskapet i London, særlig Brixton, som er en fargerik og unikt sammensatt bydel.

– Mange av strofene i diktene er sitater og fragmenter fra kunsthistorien, kunstteori og annen litteratur som Fisher omformulerer til ordspill. I strofen som jeg bruker har han byttet om på shape og space i Einsteins relativitetsteori. Hans måte å jobbe på illustrerer på mange måter hvordan også jeg arbeider med referanser. I likhet med Fisher trekker jeg inn en del elementer fra byrommet. Gjennom dette grepet blir tilskueren automatisk en del av verket, et performativt aspekt som i samsvar med Fishers poesi refererer til det å bevege seg i et bylandskap, forklarer Løw.

I forlengelsen av modernismen
– Industrielle materialer, geometriske former og lakkerte overflater er tilbakevendende aspekter ved din kunst, og har tydelige referanser til minimalistisk skulptur i USA på 1960-tallet og Bauhaus konstruktivisme på 1920-tallet. Hva tenker du om det?

– Jeg er for så vidt enig, men jeg skuer også til den andre siden av minimalismen, og til Eva Hesses arbeider. Jeg tenker da på de verkene som spiller på tyngdelovene – hvor ting faller og henger. Her er det viktige referanser til tekstil som jeg synes er interessante. Disse hentydningene er kanskje de mest opplagte, men det er fremfor alt nålevende kunstnere, bekjente og venner, og det jeg har rundt meg til daglig som er den største inspirasjonskilden.

Tradisjonelle problemstillinger
Løw forteller at hun stort sett forholder seg til tradisjonelle problemstillinger knyttet til skulptur; som rom, form, spenning, diagonaler og dynamikk. Så selv om skulpturene hennes er geometriske er de basert på temaer som hører hjemme innenfor en klassisk skulpturtradisjon med utspring i antikkens forståelse av menneskekroppen. Denne måten å tenke på viderefører hun i forholdet til konteksten, som da bryter med modernismens ensidige fokus på verket i seg selv.

– Du har bodd i både San Fransisco og Glasgow før du flyttet tilbake til Oslo i 2006. Hvordan har det preget deg som kunstner?

– I San Fransisco bodde jeg kun en kort periode, men i likhet med Glasgow er byen relativt liten og sånn sett har det vært lett å bli kjent med mange mennesker og oppleve situasjoner som har inspirert meg. Spesielt i Glasgow, hvor jeg var bosatt i over åtte år, var det et tett samhold mellom kunstnere og musikere. Det har hatt mye å si for hvordan jeg jobber. Glasgow har en sterk kunstscene med et utpreget profesjonelt miljø med mange dyktige kunstnere, og hvor det håndlagede har en spesiell posisjon.

– Jeg tror det er viktig å flytte på seg når man jobber med billedkunst; bytte atelier, få tilgang til nye materialer og oppsøke nye situasjoner, avslutter Løw.