Kunstnere som ikke vil være kunstnere mer

Av: Beate Petersen

Publisert:

Utgave: 3/2012

Del: 

Noen kunstnere bestemmer seg for å forlate kunstfeltet – ikke nødvendigvis fordi de ikke klarer seg økonomisk eller ikke lykkes som kunstnere, men fordi de av ulike grunner heller vil gjøre noe annet. I dette nummeret av Billedkunst har vi snakket med fire av dem.

Forestillingen om en slags ubegrenset frihet har tradisjonelt vært forbundet med den moderne kunstnerrollen, trange økonomiske kår og åpenbare hierarkier i kunstfeltet til tross. Om kunstneryrket gir dårlig økonomisk avkastning, er det likevel store symbolske gevinster å hente for mange.

Blind tro
I 2004 skrev Per Mangset i Telemarksforskning-Bø en rapport med det talende navnet Mange er kalt, men få er utvalgt, basert på intervjuer med studenter ved Kunsthøgskolene i Oslo, Trondheim og Bergen. Her er det nettopp kunstnerens individuelle frihet som trekkes fram. Om de fleste studentene avviser den klassiske forestillingen om den karismatiske kunstnergjerningen, feirer de likevel friheten til å skape, og friheten fra det borgerlige livets rutiner. Symbolske belønninger er dessuten viktigere enn de økonomiske, framheves det i rapporten. Det er den kunstneriske anerkjennelsen, altså feltets spesifikke «symbolske kapital», som teller.

Dessuten gir den karismatiske kunstnerrollen, avleggs eller ikke, kunstnerne en slags mental beredskap til å takle usikkerheten kunstneryrket medfører: «De unge kunstnerrekruttene er gjerne fylt av en ubønnhørlig tro på egen suksess. Selv om de bør vite at mange av dem kommer til å mislykkes, inngir den tradisjonelle kunstnerrollen dem med en ”blind tro” på at de selv er blant de få utvalgte som faktisk vil lykkes», skriver Mangset.

I rapporten kommer det også fram at flere gjør seg til talsmenn for en oppmykning av skillet mellom kunstfeltet og andre samfunnsfelt. En eventuell næringslivstilknytning defineres gjerne som et kunstnerisk prosjekt, og slik blir nye nisjer for kunsten etablert.

Et utvidet felt
De siste tiårene har kunstfeltet utvidet seg. Kunstnere beveger seg inn på tilstøtende områder og innlemmer alt fra politikk, filosofi og vitenskap til økologi og sosiale situasjoner i sin praksis. Noen kunstnere inngår også i tverrfaglige grupper eller arbeider operativt innen et større økonomisk og sosialt felt, som danske Superflex. Eller de videreutdanner seg og trekker det nye fagområdet inn i sin kunstneriske virksomhet. Kunstnerne Erle Stenberg og Elin T. Sørensen er et eksempel på det: Etter studier ved Universitetet for miljø- og biovitenskap startet de arbeidsfellesskapet Stenberg/Sørensen, der de med utgangspunkt i begreper som kreativ økologi og relasjonell tilpasning lager stedsorientert installasjonskunst med impulser fra landskapsarkitektur.

Realiteten blant nyutdannede
Med Mangsets beskrivelse av den optimismen som råder blant kunststudentene i bakhodet: Hva skjer etter endt utdannelse? Hvor mange klarer å leve som kunstnere når det kommer til stykket? Og er det noen som skifter beite fordi de rett og slett ikke vil være kunstnere lenger? Hvilke vurderinger ligger i så fall til grunn for det?

I fjor intervjuet Bård Kleppe i Telemarksforskning-Bø 135 studenter uteksaminert i 2005 fra de kunstfaglige linjene ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO), Kunsthøgskolen i Bergen (KHIB) samt Kunstakademiet i Trondheim (KIT). Han fant da at 56 prosent av 2005-kullet enten har kunstnerisk virksomhet eller kunstnerisk relatert virksomhet som sin hovedgeskjeft dersom man tar inntekt som utgangspunkt. Et flertall av disse skulle imidlertid gjerne jobbet med egen kunstnerisk produksjon på heltid dersom det økonomisk var mulig. Videre fant han at 20 prosent av de uteksaminerte studentene arbeider fulltid som kunstnere, mens 24 prosent er fulltidsbeskjeftiget med annet arbeid (se faktaboks).

Når det gjelder den siste fjerdedelen som ikke lenger jobber som kunstnere, må man ifølge Kleppe skille mellom de som bevisst har valgt en annen vei, og de som i påvente av en mulighet til å praktisere som kunstnere, tar en brødjobb i mellomtiden. Man må også skille mellom de som stadig gjør ting som er kunstnerisk relatert – som å jobbe som grafiske designere eller som lærere eller formidlere innen kunst – og de som ikke gjør det. Kleppe opplyser også at hele 40 prosent av dem som jobber med kunstrelatert arbeid sier de ikke vil jobbe som kunstnere, selv om de fikk muligheten. Blant dem som har arbeid som ikke er kunstrelatert, er situasjonen annerledes; her er det bare 3 av 16 som sier de er fornøyd med å være der de er (se faktaboks).

Les intervjuer med fire som av ulike grunner har forlatt kunstneryrket.