Fra kunst til prosjektdesign og innovasjon

Av: Beate Petersen

Publisert:

Utgave: 3/2012

Del: 

Allerede på kunstakademiet bestemte Hege Brende seg for at hun ikke ville bli kunstner. Nå arbeider hun som innovasjonsrådgiver for Statkraft og råder over et budsjett kunstnere bare kan drømme om.

– Hva arbeidet du med på kunstakademiet?

– Jeg kom inn med maleri, men studerte datagrafikk, video og foto på linjen for intermedia. Fortrinnsvis laget jeg skulpturelle installasjoner som inkluderte foto og video. På den tiden ble den klassiske ideen om kunsten utfordret, til fordel for den idébaserte kunsten. Men selv var jeg blant dem som verdsatte mediet. Jeg har alltid vært opptatt av det estetiske, det taktile, av at man også har en sensorisk oppfattelse av kunstverk.

Da Brende gikk tredje året på akademiet bestemte hun seg for at kunsten egentlig ikke var noe hun ville gå videre med. Med andre ord prøvde hun aldri å leve som kunstner. Etter endt utdannelse etablerte hun i stedet sin egen virksomhet innen grafisk design.

– Virksomheten var i starten basert på en kunstnerisk logikk snarere enn på reklame. Det jeg gjorde var illustrasjonsbasert og skulle formidle en opplevelse, ikke bare intellektuelt, men også intuitivt, sier hun.

Siden den gang har hun forflyttet seg med raske steg. Hun begynte å undervise i grafisk design ved Norges Kreative Fagskole i Trondheim og ble etter hvert fagleder for den grafiske avdelingen. Hun kom i kontakt med kaospilotene i Århus, utarbeidet en fagplan for kreativ prosjektdesign basert på deres ideer, og fikk den innlemmet som en egen utdanning på Fagskolen. I 2003 bestemte hun seg for å videreutdanne seg innen kunnskapsledelse. Parallelt med studiene arbeidet hun i Næringslivets Idéfond ved NTNU – et idélaboratorium som tilbød ulike kreativitetsteknikker til private og offentlige virksomheter, myntet på den tidlige fasen i utviklingen av et produkt eller et konsept. Og endelig, etter fullført mastergrad ble hun ansatt i Statkraft, der hun i dag leder et forskningsprogram innen vannkraftproduksjon med et samlet budsjett på 100 millioner kroner.

– Statkraft er en veldig tradisjonell produksjonsbedrift, med lav innovasjonstakt. Så jeg ble i utgangspunktet rekruttert for å jobbe med de ansattes kompetanse på innovasjon og nyskaping.

– Det er tilsynelatende et langt sprang fra å studere kunst til å jobbe i Statkraft?

– Jeg har både en kreativ og en utpreget analytisk side, og i hele min karriere har jeg utfordret grenseområder for min egen kompetanse. Samtidig trives jeg i randsonen. Å kunne stå litt på siden og ha et utenforstående blikk på en situasjon eller en organisasjon, er noe som gir meg større handlingsrom. Jeg er individualist, og har aldri vært avhengig av gruppetilhørighet for å skape resultater.

– I 1996 ble du og din studiekamerat Ivar Kjellmo intervjuet i studentavisen Under dusken. Her prøver dere å ta livet av den romantiske kunstnermyten. «På kunstakademiet er det minimalt med fyll. Folk kommer om morgenen, går hjem i fire-tiden og spiser middag», sier dere blant annet. Så tilføyer dere: «Men en ting skal vi ha; idealister, det er vi». Er du fortsatt idealist?

– Jeg føler at jeg er idealist, men kanskje ikke slik myten tilsier. Jeg er som regel den første til å rette fokus mot det som bør gjøres bedre eller annerledes. Det betyr at jeg ikke kan være konfliktsky eller redd for personlig risiko og omdømme. Jeg kan også godt jobbe innenfor en byråkratisk ramme, så lenge jeg kan få arbeide med de store ambisjonene, som for eksempel hvordan man kan få en institusjon som Statkraft til å utvikle seg og skape ny verdi gjennom forskning og innovasjon.

Etter tre og et halvt år i statsinstitusjonen vil imidlertid Brende videre. Nå begynner hun i Norsk Institutt for Naturforskning, hvor hun skal ha ansvaret for prosjektporteføljen innen fornybar energi.

– På mange måter er forskningsverdenen sammenfallende med kunstverdenen. Forskere er sære, ekspansive, alternative, de kan bevege seg inn i veldig smale felt og se ting ingen andre ser. Om jeg er kritisk til enkelte kunstpraksiser, tenker jeg at et samfunn som ikke har den type nysgjerrighet kunsten representerer, og som er uten vilje til å gå inn i det irrasjonelle, ukjente eller skremmende, er et dysfunksjonelt samfunn. All utvikling springer ut av en utforskning av det man ikke kjenner. Kanskje er det derfor jeg nå vil nærme meg forskningen og forskerne. Jeg går tilbake til de litt sære menneskene med de spesielle interessefeltene, og ringen er sluttet.

– Har du noen gang angret på at du forlot kunsten?

– Nei. Da valget om å slutte med kunst først var tatt, så jeg meg ikke tilbake.