Lengselen mot et større sosialt rom

Av: Beate Petersen

Publisert:

Utgave: 3/2012

Del: 

Sofie Persvik ville bort fra det fortolkningsapparatet kunsten besitter, og utdannet seg til landskapsarkitekt. Nå tegner hun parker og opplever at hun gjør noe som kommer mennesker og miljø til gode.

– Hva holdt du på med som kunstner?

– På Kunstakademiet gikk jeg på skulpturlinjen. Jeg gjorde skulptur i betong, tre og noe metall. Gradvis gikk jeg over til å gjøre objekter – både selvlagde og readymades i ulike konstellasjoner. På Jan van Eyck-akademiet ble jeg imidlertid introdusert for Mac-verdenen, og begynte å lage video i samarbeid med komponister og skuespillere. Det fortsatte Persvik med i mange år. Hun deltok på en rekke større utstillinger, og fikk mye oppmerksomhet. Så bestemte hun seg for å forlate kunstfeltet, til fordel for studier i landskapsarkitektur ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås.

– Hvorfor?

– I kunsten var det som om jeg hadde et speil rettet direkte mot meg selv, og dette speilet opplevde jeg etter hvert som veldig påtrengende. Jeg fikk behov for å rette speilet utover, å gå ut av det mentale rommet og inn i et mer sosialt rom, der hovedfokuset ikke var på min verdensanskuelse. Å slutte som billedkunstner var imidlertid en lang prosess. Jeg følte sorg over å forlate et fagfelt jeg til syvende og sist ikke mestret helt, ikke fordi jeg ikke trodde jeg kunne lage god kunst, men fordi det var noe i overleveringen, i systemet rundt, som jeg ikke klarte å håndtere.
– Billedkunsten vil jo gjerne favne alt, fra politikk og filosofi til psykologi og sosiale relasjoner. Samtidig er den tradisjonelt sett et enmannsverk. Hvordan få det i hop? Proporsjonene kan lett bli litt feil. I det jeg arbeider med nå, er det mer penger. Mange faggrupper jobber sammen i et etablert system. Det er mulig å få ting realisert. Samtidig synes jeg at jeg får gjort noe verdifullt både for folk og for miljøet.

– Da du bestemte deg for å forlate kunsten, visste du hva du skulle gjøre i stedet?

– Nei. Jeg visste bare at jeg ville vekk fra det fortolkningsapparatet kunstfeltet besitter. Men å utdanne seg til landskapsarkitekt opplevdes egentlig ikke som noe stort sprang bort fra kunsten. Snarere brakte jeg kunnskapen jeg hadde som kunstner inn i et yrke. Det å tenke integrert kunst, blir på et vis fullendt i det jeg gjør nå.

Etter studiene begynte Persvik altså å jobbe i Bymiljøetaten, først med Rommensletta Skulpturpark på Stovner, og nå med Verdensparken på Furuset, som er en park på størrelse med Rådhusplassen. Her har hun i samarbeid med prosjektleder Hege Saxebøl Moum tegnet den overordnede planen, og blant annet sørget for å få inn flere møteplasser og spisbar vegetasjon i form av en større frukt- og bærhage.

– I hvilken grad trekker du veksler på kunstutdannelsen din i det du gjør nå?

– For meg er det åpenbart at vi som har en kunstnerisk bakgrunn er i stand til å se og tydeliggjøre visuelle og konseptuelle kvaliteter mye raskere enn de som ikke har det. Det er ikke bare svada, det vi har holdt på med. Vi har jobbet oss gjennom mange lag, konseptuelt og formmessig, og har en rik fagkunnskap.

– Som ansatt i Bymiljøetaten, kan du noen gang savne kunstnertilværelsen?

– Det er to forskjellige verdener. I kunstfeltet føler man at man er sammen med mennesker som er lik en selv, og som mer eller mindre beskjeftiger seg med den samme problematikken. I Bymiljøetaten ble jeg overrasket over hvor ulikt folk tenker, og også over hvor forskjellige referansene er. Så jeg kan savne noe av den selvfølgeligheten man har når man snakker sammen i billedkunstverdenen. Nå omgås jeg eksperter på ulike områder der jeg selv blir den som «kan kunst», og det kan være litt ensomt. Samtidig har folk tillit og forståelse for argumentasjonen min, noe jeg gleder meg over.

– Har du fortsatt kontakt med kunstmiljøet?

– I begynnelsen hadde jeg en litt pubertetsaktig protest mot «kunsterfamilien». Med fulltidsstudier, oppdrag som scenograf for Musikkteaterverkstedet i Gøteborg, et nylig avsluttet kunstprosjekt med Helena von Bergen, samt fire barn, har det heller ikke vært plass til å ha noe sterkt fokus på kunst. Men nå begynner det å endre seg.

– Det kan virke som om kunstnerrollen er sterkt forbundet med ens eget selvbilde, også utad. Man har investert så mye i det man holder på med, noe som gjør det vanskelig å slippe taket. Hva tenker du om det?

– I billedkunsten er det viktig å synes – å kommunisere. Og når synligheten og kommunikasjonen svekkes, kan det føles som å miste seg selv. Jeg brukte litt tid på å overbevise meg selv om at tapet av synlighet, av dette språket, slik det artet seg for meg i kunstverdenen, ikke egentlig var et tap, men snarere en hestekur som ville gjøre meg sterkere og mer uavhengig. Da jeg byttet felt, måtte jeg endre fokuset og bildet jeg hadde av meg selv. Jeg måtte tenke at det jeg gjør nå har like stor verdi som det jeg gjorde før, og at verdien av meg i verden er uavhengig av kunst.