Et lukket kunstmiljø

Av: Beate Petersen

Publisert:

Utgave: 3/2012

Del: 

Å entre det norske kunstmiljøet er ikke lett, opplevde svenske Emma Gillmor. Nå driver hun skobutikk på St. Hanshaugen i Oslo, med egendesignet interiør.

– Hva holdt du på med da du var student?

– Jeg arbeidet med maleri, eller med objekter som hadde med maleri å gjøre. Jeg laget en divan av malerier lagt oppå hverandre, jeg skrudde istykkersagde malerier sammen til en skulptur som så ut som et hjerte, eller jeg bygde bokstaver. Dette for å belyse spørsmålet om hva et maleri handler om, hva det egentlig er. Er det terapi eller ikke? Er det materie eller idé? Hvor går grensen for den konseptuelle kunsten? Men jeg kom til et punkt hvor det ble for komplekst for meg. Jeg kom ikke videre, og begynte å male igjen i stedet.

I Stockholm deltok hun på rekke utstillinger under og etter studiene. Hun ble også innkjøpt av flere offentlige institusjoner. Blant annet har Södersjukehuset i Stockholm 37 malerier av henne.

– Det gikk bra for meg. Jeg hadde en slags karriere.

Men så bestemte hun seg for å flytte til Norge, til en mann hun hadde møtt som utvekslingsstudent ved kunstakademiet i Trondheim i 1999. Å komme inn i det norske kunstmiljøet var imidlertid ikke enkelt.

– Jeg opplever at det er en stor konfliktskyhet i det norske samfunnet. Som utenforstående er det vanskelig å forstå den subtile og litt nedtonede måten å kommunisere på. Selv er jeg ganske ekspressiv, og jeg følte jeg snakket inn i et tomrom – at ingen forstod meg lenger. På den annen side forsøkte jeg heller ikke så hardt å komme inn i kunstmiljøet. Jeg meldte meg inn i NBK og LNM, jeg søkte utstillingsplass et par ganger og også kunstnerstipend. Men det ble med det. Jeg ga fort opp.

– Overrasket lukketheten deg?

– Jeg hadde fått en forsmak på hvordan det var da jeg studerte i Trondheim, så jeg visste i grunnen hva jeg gikk til. Men jeg ser at de utlendingene som får en plass i det norske kunstlivet, er de som er utdannet her, mens utlendinger utdannet andre steder ikke har en sjanse. At det er slik, at man ikke lar nye inntrykk slippe inn, senker nivået på kunsten. I 2006 bestemte hun seg for å studere prosjektledelse på høyskolen i Østfold.

– Jeg hadde lyst til å lede større kunstprosjekter enn de jeg hadde gjort tidligere, og få mer kjøtt på beinet på den utdannelsen jeg allerede hadde. I utdannelsen inngikk en kort praksisperiode i KORO. Deretter ble hun ansatt for å være med på å lede kunstprosjekter blant annet knyttet til det nye operahuset.

– Men KORO er en av de mest rigide miljøene jeg har vært i. De spiller hele tiden med de sikreste kortene. Fokuset er på administrasjon og lovverk, mens kunstnernes ressurser forvaltes dårlig. Så etter et år sluttet hun, fikk barn nummer to og bestemte seg for å begynne på en ettårig utdannelse relatert til formidling av samtidskunst.

– Jeg innså imidlertid at det å formidle samtidskunst til barn for meg var helt uinteressant. Det var på det tidspunktet jeg begynte å tenke på å starte skobutikk. Jeg så på det som noe morsomt og utadrettet, der jeg kunne styre prosjektet selv.

– For mange er kunstfeltet ennå et mytisk sted, og et sted som forbindes med stor frihet. Var det mange forestillinger om deg selv du måtte gi slipp på for å kunne forlate kunsten?

– Å takle prestisjetapet syntes jeg var tungt. Da jeg selv studerte husker jeg at hvis noen begynte å gjøre noe annet, så man på det med en litt hånlig mine. Og en butikkjobb, som dreier seg om mote og sko, anses ikke som spesielt intellektuelt.

– Men det jeg har gjort med skobutikken representerer for meg en like stor frihet. Det ligger en enorm tilfredsstillelse i det å våge å forandre ting, og å gi slipp på den prestisjetenkningen som ligger i kunsten.

– Følger du med på hva som foregår innen kunstfeltet?

– Jeg har mange kunstnervenner, jeg leser fagblader, men går i liten grad på utstillinger. Jeg har også meldt meg ut av NBK og LNM, nærmest som en symbolsk handling.

– Kan du likevel enkelte ganger savne kunsten?

– Jeg elsker den jobben jeg har nå. Det er en stor tilfredsstillelse å gjennomføre et prosjekt som dette. Jeg føler også at jeg drar veksler på kunstutdannelsen min. Både mote og kunst dreier seg om å være oppmerksom på samtiden, å kommunisere og å sette ting i kontekst. Evnen til å organisere, finne raske løsninger, og være kompromissløs, er dessuten til stor nytte i driften av skobutikken. Noen ganger kan jeg imidlertid savne den intellektuelle stimulansen, det er en stor overgang fra kunst til sko. Og jeg vil ikke si at jeg helt har sluttet å male. Men nå må jeg gjøre dette.