Jordnær estetikk

Av: Beate Petersen

Publisert:

Utgave: 3/2012

Del: 

Da Jan Høvo bestemte seg for å bli gartner var det fordi han ville ha et yrke som var nok i seg selv. Andre kunstnere drar imidlertid veksler på hans gartnerfaglige kunnskap.

– Hva arbeidet du med på Kunstakademiet?

– I stor grad holdt jeg på med dataanimasjon og billedfortellinger. Blant annet laget jeg en serie med stumme videoer, der jeg ønsket å fremkalle minnet av lyd: Vann som freser på kokeplaten, en snurrende tallerken på gulvet, en paraply som slås ut.

Etter endt utdannelse deltok Høvo på forskjellige utstillinger. Han fikk arbeidsstipender. En av videoinstallasjonene hans ble innkjøpt av Norsk kulturråd. Sammen med Søssa Jørgensen, Elin T. Sørensen og Yngvild Færøy drev han dessuten Ballongmagasinet, som var et formidlingsprosjekt for hørbar kunst.

– Jeg følte meg likevel ikke ordentlig etablert i kunstfeltet. Jeg syntes det var vanskelig å leve som billedkunstner, bygge opp en bra tilværelse rundt det og komme til det punktet hvor man trenger igjennom. Det var for mange avslag, for mange dører som lukket seg. Jeg lurte på hvordan jeg skulle kunne leve av dette. Å lage god kunst er i seg selv veldig krevende. Samtidig skal man markedsføre seg selv, og søke om penger og utstillingsplass. Akkurat den biten syntes jeg var vrien. Så jeg tenkte at hvis jeg skulle gjøre noe annet, måtte jeg gjøre det nå. Dermed begynte han å studere ved Grønn Fagskole på Vea. Det er et modulbasert studium som Høvo tok over tre år, samtidig som han jobbet som formidler ved Museet for Samtidskunst. Idag arbeider han som gartner i Slottsgartneriet.

– Var det vanskelig å forlate kunsten?

– Det tok noen år å bestemme seg. Så mye av ens identitet er knyttet til det å være kunstner. Man har gjort så mye for å få det til. Dessuten jobber man gjerne med andre kunstnere, eller man deler atelier. Så det å si at man ikke vil være kunstner mer, at man ikke skal ha atelier mer, er på en måte å kaste inn håndkleet. Jeg syntes det var vanskelig å komme til det punktet. Men da jeg først begynte på gartnerskolen var det ikke vanskelig lenger. Tvert i mot. Å jobbe med kunst er utviklende og morsomt, men jeg har aldri tenkt at jeg bare er kunstner. Jeg vet at jeg kan ha store opplevelser også i andre sammenhenger.

– Du tenkte ikke på å jobbe med kunst parallelt?

– Å lage bra kunst tar tid. Og da jeg begynte på gartnerskolen ønsket jeg å bli god i det nye faget. Så det ville ikke være realistisk å holde på med kunst, sånn ved siden av, på kveldstid. Det handler også om å få distanse til det man har gjort. Å forlate kunsten kan nesten sammenlignes med å gå ut av et forhold. Man trenger avstand.

– Hvorfor akkurat gartner?

– Jeg lette etter et arbeid jeg kunne like å gå til. Jeg synes det er fint å jobbe ute, og gartneryrket er veldig konkret.

– Du er ikke den eneste kunstneren som har valgt et grønt yrke. Hva kommer det av, tror du?

– Både i kunsten og i de grønne yrkene arbeider man med estetikk. Det å beskjeftige seg med landskap eller natur er også noe mange kunstnere gjør. I Midlertidige Utopier har eksempelvis Book & Heden dokumentert alt fra parsellhager, grønne oaser og bønneplantasjer til barkebrødbakere og plomme- og soppentusiaster. Med andre ord, hager og matprodusenter.

Om Høvo ikke lenger har noen egen kunstpraksis dras han likevel inn i ulike kunstsammenhenger. Da Henie Onstad Kunstsenter ønsket å reetablere beplantingen inne i foajeen ble han spurt om å lage en miniatyrhage der. Da kunstneren Fiona Tan stilte ut i den nederlandske paviljongen i Venezia i 2009 engasjerte hun Høvo til å lage en frodig grønn utsikt utenfor paviljongvinduet. Og for tiden bistår han med gartnerfaglig kunnskap i Dag Erik Elgins utstilling «Modernismemaskinen», som åpner på Henie Onstad Kunstsenter i juni.

Han har likevel aldri vært fristet til å gjøre gartnerfaget til en del av et eget kunstprosjekt.

– Da jeg ble gartner, var det fordi jeg ønsket å jobbe med et fagområde som var nok i seg selv. Jeg ville ikke kople det til en kunstverden, eller bruke det begrepsapparatet og den måten å skape mening på som man finner der. Samtidig er det fint å være tilbake i en kunstsammenheng. Jeg liker detaljeringsnivået i kunsten, den måten å snakke på, å se ting på. Fordi jeg har jobbet som kunstner er det også lett for meg å komme inn i den typen situasjoner, selv om jeg nå er der som gartner.

Parallelt med jobb, har han de siste seks årene holdt på med å restaurere en historisk hage i Nittedal.

– Jeg har vært veldig opptatt av hagekunsthistorie, som jo er en parallell til kunsthistorien. Jeg synes det er fascinerende hvordan hagekunsten utvikles sammen med arkitektur og tidsånd. Alt fra de mest påkostede parkanlegg til de enkleste småhagene står i en sammenheng med tiden de ble laget i. Å se hvordan de estetiske preferansene har utviklet seg setter utøvelsen av gartnerfaget inn i en sammenheng. Slik sett er det nok ikke tilfeldig at jeg jobber et sted der anleggets historie er et viktig moment i måten det skjøttes på i dag.