Kulturutredningen 2014

Av: Hilde Rognskog

Publisert:

Utgave: 3/2012

Del: 

Norske Billedkunstnere har i den senere tid arbeidet med innpill til Kulturutredningen 2014. Spørsmål det ønskes svar på er hvilken virkning Kulturløftet har hatt for vårt felt. Vi har sett at tiltakene i mindre grad har nådd vårt felt, og vi har påvist hvorfor.

For eksempel omhandler punkt 14 i Kulturløftet levekår; ”Vi vil bedre kunstnernes levekår, med hovedvekt på inntektsvilkår og velferdsordninger. Forbedre stipendsystemet og støtte etableringen av en danse- og teaterallianse”. Den rødgrønne regjeringens forsøk på å bedre levekårene til billedkunstnerne gjennom å forbedre stipendsystemet, vil bli vanskelig å innfri. Først og fremst fordi stipender til billedkunstnerne ikke er velferdspolitikk, men er den måten staten i dag støtter produksjon av billedkunst på, og har indirekte virkning på aktivitetsnivået i billedkunstfeltet.

Billedkunstnerne bruker stipend og garantiinntektene til to formål; mulighet til å arbeide med kunst, og til kunstneriske utgifter. Inntekter fra andre kilder vil følgelig avta, mens utgifter til kunstproduksjon øker. Når dette er gjort, er det ikke mye igjen til levestandard. Det er dette som er billedkunstnernes økonomiske handlingsrom. Vurderingene av økonomiske disposisjoner ligger hos hver enkelt billedkunstner og viser seg i ligningsoppgjøret. Hvis levekårene skal bedres må dette derfor gjøres via billedkunstnernes regnskaper. Dette kommer ikke frem, hverken i statsbudsjettene eller rapportene; Kunstnernes aktivitet, arbeids- og inntektsforhold (TF Rapport 241) og Løkenutvalgets rapport fra 2008, Forenklet, samordnet og uavhengig. Her forklares våre dårlige levekår med manglende markedsinntekt og vekst i kunstnerbefolkningen, noe som vi har vist er feilslutninger i innpill til Kulturutredningen 2012. Det er en vesentlig forskjell på billedkunst i forhold til andre kunstfelt, hvor produksjonsmidlene bevilges gjennom institusjonene. Her går midlene til både produksjon av forestillinger og lønn til kunstnerne. For billedkunstnerne vil økende aktivitet i utstillingsfeltet tvert i mot føre til at utgiftene øker, og vi kommer enda dårligere ut økonomisk.

For staten er stipend og garantinntekter en rimelig form for produksjonsstøtte. En billedkunstner krangler ikke om størrelsen på hvert enkelt stipend, og denne måten å kanalisere midler på minsker administrasjonskostnader og annen avskalning av midler via institusjonene.

Norske Billedkunstnere har all grunn til å være fornøyd med gjennomslaget for endringen i Norsk kulturråd, hvor det nå er akseptert å ta ut honorar i prosjekter – omtalt i forrige nummer av Billedkunst. Vi har også sett nødvendigheten av at billedkunstnerne selv, som selvstendig næringsdrivende i enkeltmannsforetak, må ta ansvar for egen inntekt og levekår. NBK fortsetter derfor arbeidet med en ressursside for billedkunstnere. Arbeid med vederlag og honorarordninger fortsetter også, og vi vil understreke viktigheten av at billedkunstnere må få betalt for medvirkning i forbindelse med utstillinger. Imidlertid kan ikke honorar og vederlag vinnes frem politisk ved for eksempel å angripe stipend og garantiinntektene. Hvis det satses ensidig i retningen av honorarer og vederlag, og om disse kanaliseres som produksjonsmidler, vil det kunne få utilsiktede og fordelingsmessige konsekvenser som angår spørsmål om frie kunstneriske uttrykk, mangfold, og eksiterende utstillingsaktivitet i vårt felt.

Når det er sagt, må det innrømmes at det ikke er enkelt å foreslå nye tiltak som har innvirkning på inntektene til billedkunstnerne. Imidlertid er det bevist at vårt felt er vanskelig å nå i forhold til levekår, nettopp fordi vi produserer kunsten selv. Stikkord som vil bedre våre levekår er derfor skattefordeler, fondsløsning for pensjon og subsidiering av atelierer. Alle tiltak en rødgrønn regjering skyr som pesten.

Derfor er det urimelig å kritisere Norske Billedkunstnere fordi det ensidig satses på stipendmidler. Derfor er det også urimelig å kritisere Norske Billedkunstnere fordi vi ønsker å omgjøre dagens garantiinntekter til en egen vederlagslønn for billedkunstnere. Det er på den måten billedkunstnerne på best måte nås økonomisk, og det er dette det fortsatt kjempes for.