Kunstkritikk – Nordic Art Review Reviewed

Av: Ellen M. Sæthre-McGuirk

Publisert:

Utgave: 3/2012

Del: 

I en tid når de fleste papirpublikasjoner har eller er på vei til å finne sitt webbaserte format, går det nordiske webprosjektet Kunstkritikk mot strømmen og tilbyr en ordrik papirutgave til en rimelig pris på kroner 40.

Både websidene og papirutgaven forsøker å løfte den rådende kunstdebatten opp på et internasjonalt nivå, og papirutgaven har uttalte ambisjoner om å reetablere en sosial og estetisk kritikk av nordisk samtidskunst. Kunstkritikk kan posisjoneres ved siden av Billedkunst og Kunstforum, men med sin nordiske egenart stiller Kunstkritikk i en særklasse. Samlet sett kan det likevel virke som papirutgaven sliter med å kjenne seg igjen i det nye formatet.

Kunstkritikk vektlegger det skrevne ord, bortsett fra cirka ti prosent av førsteutgaven hvor verk presenteres. Som et nordisk tidsskrift har redaksjonen bevisst valgt å publisere på engelsk. Dette byr ikke nødvendigvis på problemer, men tekstene mangler en helhetlig språkdrakt slik at noen stykker fremstår som mindre gjennomført enn andre. Mens noen skribenter utpeker seg som habile kritikere, kunne flere hatt godt av å lese Strunk & White sin bok om engelsk skriftspråk med det berømte mantraet «Omit needless words».

Webprosjektet er sterkt på utstillingsanmeldelser, og noen tidligere webpubliserte kritikker har funnet sin plass i papirutgaven. Papirutgaven dekker et utvalg av byer og utstillingssteder i Norge, Norden og Europa. På et senere tidspunkt bør tidsskriftet også kunne dekke andre byer og utstillingssteder for å stadfeste Kunstkritikks posisjon innenfor anmeldelser. Samtidig får artikler mye plass; som et faglig portrettintervju med Marta Kuzma (OCA) og kunstfaglige, nordiske dybdeartikler. Dessverre har noen av bidragene et uforløst potensial. Eksempelvis vil noen savne et mer kritisk blikk når OCAs rolle innenfor utstillingsproduksjon nevnes. Videre kunne redaksjonen hatt som mål å ytterligere utvide den kunstfaglige tematikken, på tvers av nasjonale grenser. Med mer gjennomtenkte artikler kan dette bli et tidsskrift å ta vare på og lese i mange omganger.

Utstillinger er en rød tråd som syr sammen førsteutgaven; dette er et elegant grep av redaktørene da det er på utstillingsanmeldelser de stiller sterkest. Dette styrker utgaven og viser at Kunstkritikk på papir er en interessant og nødvendig nykommer. Men det er aldri førsteutgaven som er den store lakmustesten; det er den andre. Med kun to utgivelser i året får man smøre seg med tålmodighet for å se hvor veien går videre for Kunstkritikk.