Maleriets materialitet

Av: Gunhild Horgmo

Publisert:

Utgave: 3/2012

Del: 

I utstillingen «God is dead (miss him, miss him, miss him)» utforsker Aleksi Wildhagen det særnorske, og overfører maleriets egenskaper til tredimensjonale verker.

Wildhagen arbeider hovedsakelig med maleri som medium og maling som fysisk materie. Denne tilnærmingen har han videreutviklet i objekter og installasjoner, som blant annet ble vist i utstillingen «Nasjonal identitet 1969-2010» på Dortmund Bodega i 2010.

Arbeidene i Porsgrunn Kunstforening viderefører malingens tilstedeværelse som materiale. Gjennom flere lag danner den en fysisk struktur. Motivene i maleriene består av enkle, organiske former som grenser mot det non-figurative, samt figurative fremstillinger som er nærmest banalt direkte. Verket Hamburger viser nettopp det tittelen tilsier, uten en tydelig tematisk dybde.

I arbeidet Uten tittel oppnår maleriet nesten skulpturelle kvaliteter, med maling lagt direkte på lerretet. Med et tydelig fravær av penselstrøk komponeres en klumpete substans fremfor en malerisk flate. De skulpturelle egenskapene kulminerer i objektet på vegg med tittelen Fritt etter Magritte, og i Tyfoon er løsrivelsen fra det todimensjonale total. I dette objektet, bestående av en trestubbe, et gummidekk, sykkelkjede og sort plast, manifesteres tradisjonelle norske verdier i en motsetningsfylt form. De løftes opp og brytes ned i ett og samme arbeid, og etablerer en følelse som går igjen i hele utstillingen. Den tydelige utviklingen fra maleri til objekt lar oss få innblikk i en eksperimentell kunstnerisk prosess. Det er tilsynelatende ikke et mål for Wildhagen å bevege seg bort fra maleriet, men å fyllestgjøre potensialet som ligger i det. Smeltet plast og sort fugemasse er benyttet i objektene, både som tekstur som imiterer maling og som referanse til norsk oljeproduksjon. Flere av arbeidene er helt eller delvis pakket inn i sort plast, noe som illuderer at det egentlige verket er skjult.

Uten å ville fremstå utpreget politisk i sin kunst, kommenterer Wildhagens verker sosialpolitiske problemstillinger fra et distansert ståsted. Samtidig eksisterer en dyster og angstfylt referanse til det nasjonalromantiske i flere av arbeidene. Tre malerier med tittelen Prekestolen, viser attraksjonen i et forenklet formspråk. Bildene skiller seg fra hverandre kun ved små variasjoner i fargebruk, og i alle tre er et massivt kryss malt over motivet. Vi blir konfrontert med vår egen oppfatning, og igjen fremheves et særnorsk fenomen for deretter å problematiseres. I motsetning til de mer ekspressive maleriene ligger fokuset her i større grad i den maleriske flaten som forsegler motivet. De blanke overflatene, i kombinasjon med den mørke fargebruken, frembringer vagt antydende motiver som først kommer klart frem når de betraktes på nært hold.

Wildhagens dreining av fokus, mot verk som går ut i rommet, er interessant som prosess hvor maleriets form og egenskaper utfordres. Maleri og objekt presenteres i en helhet hvor form og innhold inntar separate posisjoner. Objektenes rolle forblir imidlertid i stor grad å dokumentere en teknisk utvikling, og står ikke like sterkt som enkeltverk. I denne utstillingen er det derfor de todimensjonale arbeidene som oppleves mest relevante.