Ufrivillig nostalgi

Av: Sigrun Hodne

Publisert:

Utgave: 3/2012

Del: 

Å bekjenne vil si å erkjenne skyld; å innrømme, tilstå.

Historiens mest kjente bekjennelse tilhører kirkelæreren Augustin, som i 397 utga verket Bekjennelser (lat. Confessiones). Augustins Bekjennelser var ikke bare et viktig religiøst og filosofisk verk, men regnes også som verdens første psykologiske selvbiografi. For å kunne erkjenne sin skyld og be om tilgivelse, må man først av alt få øye på seg selv som et selvstendig og ansvarlig individ.

I Stavangers nyeste galleri, det kunstnerdrevne Prosjektrom Normanns, har Nils-Thomas Økland gitt ordet til to Volkswagen-bobler; en rød og en blå. Boblenes selvbiografier kommer til uttrykk gjennom to serier av lysbilder, vist rett på veggen i et lite, men likevel velfungerende gallerirom. Selve prosjektorene er plassert inne i to spesialkonstruerte objekter, skulpturelle beholdere som griper essensen av folkevognens estetikk: Myk, hard og sensuell.

I 1934 fikk Ferdinand Porsche i oppdrag av Adolf Hitler å designe en rimelig og driftssikker bil for det tyske folket; en folkevogn. Bilen ble en enorm suksess. I løpet av 60-tallet ble folkevogna allemannseie. Den er i dag en del av vår felles kulturarv.

Lysbildene er funnede objekter, rester fra andre folks liv – kunstneren har fått dem i gave mer enn førti år etter at de ble laget. Bildene viser oss bilenes historie: Vi møter dem først idet de er i ferd med å forlate fabrikken, og følger dem så videre ut på tur. Det finnes ingen streng struktur i den visuelle fortellingen, den er satt sammen at tilfeldige snap-shots av bilene; i byen, på landet, på fjellet, i skyggen under et tre og så videre. Bilene er lett gjenkjennelige, en rød og en blå, men menneskene som er sammen med bilene på fotografiene er sladdet ut, gjort ansiktsløse. Det er bilenes historie, ikke menneskenes, kunstneren har forsøkt å fange. Og samtidig, ved å fjerne identiteten til menneskene på bildene, gjør han det lettere for betrakteren å koble sine egne tanker og minner til bildenes fortellinger.

Psykologisk sett er det slik at et individ må ha selvinnsikt for å kunne komme med en bekjennelse. Økland forsøker å omskape folkevognene fra livløse objekter til reflekterende subjekter. Eller i det minste krever hans prosjekt at publikum er villige til å gå med på en lek hvor bilene blir menneskeliggjorte. Han lykkes etter min mening ikke med denne forvandlingsprosessen. Installasjonen hans er vakker og interessant, men folkevognene blir ikke levendegjort. Det er ikke bilenes historie, men min egen, som snakker til meg i disse bildene. Bilene er katalysatorer, men forblir tause i seg selv. Det er vanskelig å lese noen innrømmelse, bekjennelse eller antydning til selvinnsikt inn i deres ferd gjennom verden. Muligens hadde verket fungert enda bedre uten tittel, som en ren minnemaskin?