Når lysene slokkes der hjemme

Av: Bjørn Hatterud

Publisert:

Utgave: 3/2012

Del: 

Et kubbelys er tredd skeivt nedpå sentertappen på en LP-platespiller, slik at det står på skakke. Platetallerkenen snurrer, lyset brenner, og etter hvert smelter voksen sideveggen på kubbelyset.

Flytende stearin slynges utover gummimatten på platetallerkenen. Stiften, som er laget for å fange opp ørsmå forandringer i vinyl, ligger og humper rett på gummimatten. De dype frekvensene forsterkes, og sendes ut i høyttalerne.

Stålrørstoler, som står i ring rundt platespilleren, har rumleelementer skrudd fast under setet. De ristende metalldingsene, brukt for å skape mer fysisk følelse av lyd, normalt i bilseter av rånere, eller i sofaer av actionfilmfantaster, gjør at hvert et rummel under 50 hertz i toneregisteret gir dype rist i setepartiet.

Rommet er mørklagt, unntatt stearinlyset. Et sammenrullet lysbildelerret står ved den ene veggen, som et kors. Stearinlysets skjeve rotasjon gjør at skyggen av korset slynges opp og ned langs veggen. Ved motsatt vegg er en overheadmaskin, med en bunke blanke A4-ark liggende på glassplaten. På denne kastes et speilbilde av stearinlyset, gjengitt gjennom overheadens vinkelspeil, og forminsket av overheadens forstørrelsesglass.

Lyset brenner sakte ned, og gummien på platetallerkenen fylles sakte av stearin. Stiften går mellom gummi og økende mengder voks, og gir lyden av tid som fortærer lyset. Det er verdt å merke seg de tre elementene i utstillingen, fordi disse alltid gjentar seg i Wyller Oddens kunst. Først er det bruken av retrogjenstander. Videre er det lydens sentrale plass. Dernest kommer fokuset på tid.

Retroelementene, for eksempel platespillere og lysbildefremvisere, estetiserer verkene. Det kan være at kunsten til Wyller Odden taper på å bruke gjenstander som trigger sentimentaliteten i oss. Det blir som å gå baklengs inn i samtiden. På den annen side er gamle ting skrelt for uoversiktlige konnotasjoner. Vi har allerede plassert dem, trygt og godt i kategorier av historie, fortid, myter og levd liv. Dette gjør kunsten ryddig.

I tillegg harmonerer de gamle gjenstandene med at Wyller Oddens prosjekt er en form for meditasjon over tiden da kunstmusikken i vandring møtte kunsten på vandring, en gang rundt 1960. Den gangen kunstnere nylig hadde møtt lerretets modernismevegg, og forlatt estetiske objekter på vei ut i kunstrom og midlertidigheter. Da kunsten, i mange tilfeller, endte på papiret, som konsepter og teori.

Kunstmusikken gikk akkurat motsatt vei. Tolvtonemusikk, serielle ekstremiteter og punktmusikk hadde avdekket at notasjonsarket var et gitter. Kunstmusikken forlot papiret, gikk ut i konsertsalen og kunstrommet, med performancer, støymaskiner og meningsløse aksjoner, for til slutt å ende opp, primært, som ren estetikk.

Aller mest er Wyller Oddens prosjekt en stående ovasjon for dem som de første tretti årene etter krigen kom inn i kunsten fra kunstmusikken: John Cage, Yoko Ono, La Monte Young.

Wyller Oddens kunst er musikk. Den fyller rommets tre dimensjoner, bredden, dybden og høyden, for så å påpeke den fjerde: tiden. Tid er den viktigste dimensjonen i all musikk, tiden som går. Stearinen som renner utover platespilleren.