Krisehåndtering

Av: Marius Meli

Publisert:

Utgave: 3/2012

Del: 

«Systemkrise» tar utgangspunkt i finanskrisa, den arabiske våren, krig i Midtøsten, den norske terroren og klimakrisa. Trøndelag Senter for Samtidskunst slår fast at 2011 har vært et «år i krisens tegn», og setter sammen verk og arrangementer som vil «bryte med avantgardens tenkning» og «trekke kunsten inn i den humanistiske tradisjon og ambivalente virkelighet».

Verkene som ikke sømløst føyer seg inn som programkunst, viser forskjellige strategier i sitt forhold til det kritiske. I Fallujah Meditations (2008) av Andrea Lange høres en søvndyssende stemme som over lyden av hjertebank instruerer oss i en meditasjonsøvelse. Videoen viser soldater som står over en offerkropp i liggende posisjon. Bruken av sakte film minsker kløften mellom bilde og lyd; fraværet av hektiske bevegelser tømmer bildene for vold, og televisualiseringen avsløres som en behagelig tilsløring. Kritikken som rettes mot lidelseskonsumet blir dristigere dersom den rettes mot whitecuben selv, mot det problematiske ved å se det uhyrlige gjennom kunsten som avstandsskapende prisme.

Strategien for å bryte ned det nøytraliserende visningsrommet arter seg også som voldelig sjokk. Thomas Kvams Nowthatsfuckedup/Krieg dem Kriege (2011) er en bok som tar utgangspunkt i en pervers kontrakt skapt av pornograf C. Wilson. Websiden hans tjente som billedblogg for soldater i Irak og Afghanistan der de byttet krigsbilder mot porno. Boken er skodd over lesten til fredsaktivist Ernst Friedrich som publiserte bilder av døde soldater i 1924. Forbindelsen mellom krigsofferkroppen og den pornofiserte kroppen er stoff som ber om kunstnerisk behandling, men her er utformingen tvilsom: Republisering av bildene av maltrakterte, men identifiserbare irakiske og afghanske lik, gjøres med kunst som påskudd for å omgå etiske hensyn andre utgivere tar. Med tilhørende nettside, løper man en risiko for at etterlatte konfronteres med groteske bilder av sine avdøde. Kvam hadde aldri utsatt norske medborgere for det samme, og dermed streker både kunstneren og visningsstedet på ny opp grensen mellom oss og dem på en forskrekkende naiv måte.

Krisehysteriet kan også problematiseres: Kristin Tårnes’ poetiske video Det passer aldri at en krise kommer (2012) drar seg unna intensiveringen med sine tekstlinjer over naturbilder. Gapet mellom språkflommen og den uttrykksløse naturen er viktig i sammenhengen, for den signaliserer ikke et ønske om å «intervenere i virkeligheten», men stiller seg undrende.

Utstillingen synliggjør forskjellige virkeligheter, men faren er at det påstandsbaserte språket som skal danne rammen inntar midten og fortrenger kunsten. Er ikke kunstens verdi det som også ligger hinsides det som kan omsettes? Dette er ikke nødvendigvis et avantgardistisk perspektiv, men et estetisk, og herfra virker det som om iveren etter å gjøre kunst til påstand leder i feil retning.