Et friminutt fra den menneskelige tilstand

Av: Hanne Hammer Stien

Publisert:

Utgave: 3/2012

Del: 

Umiddelbart er det de store himlene og de mørke og truende skyene som tiltrekker min oppmerksomhet. Stillbildene som Toft/Honerud har hentet ut fra Discovery Channel-serien Storm Chasers likner Turner-malerier, men de antydende pixlene tvinger oss samtidig til å se landskapet gjennom kameralinsen.

I videoarbeidet Trophies kommer medieringen tydeligst til uttrykk selv om kunstnernes estetisering fortsatt er overveldende. Det håndholdte kameraet og den nærmest interesseløse filmingen refererer til den tiltagende bruken av private videoopptak i media, gjerne gjort med mobiltelefon.

Med «These are the moments I really live for» fortsetter kunstnerduoen Toft/Honerud utforskningen av medias billedbruk, noe som også dannet utgangspunktet for deres utstilling «Rough Seas» på Fotogalleriet i 2011. Konsentrasjonen rundt TV-produksjonen Storm Chasers gjør arbeidet visuelt poengtert, men samtidig er gjentagelsen av de stiliserte landskapsscenene nokså intetsigende. Storm Chasers handler om jakten på den perfekte tornado, og viser unge amerikanske menn som drar ut i team med spesialtilpasset «ekstremutstyr». Ved å trekke ut og bearbeide stillbilder og videosekvenser fra serien, og gjennom å isolere det dramatiserende lydbildet, fjerner Toft/Honerud seg fra seriens dramaturgi og den ekstreme dyrkingen av en stereotyp og ensrettet maskulinitet som kjennetegner ikke bare Storm Chasers, men de fleste Discovery Channelproduksjonene. Det oppstår et kontemplativt aspekt ved arbeidene som står i kontrast til det heseblesende inntrykket serien gir, og som Toft/Honerud er ute etter å stille spørsmålstegn ved når de hevder at nyhetsbildet i økende grad blir tømt for konkret innhold i en jakt etter å formidle tilstedeværelse og autentisitet.

Ut over den noe forutsigbare kritikken utstillingen formulerer er det spesielt lydsporet der antropolog Bror Olsen reflekterer omkring jakt som gir publikum noe å arbeide med. Mens Storm Casers lett kan bli bytte for Toft/Honeruds, så vel som min egen ubønnhørlige skepsis, klarer Olsen å spenne ben under en lettvint tolkning av fenomenet. Jakt handler ikke om trofeet, hevder Olsen, men det er nærværet som oppstår mellom den som jakter og det som blir jaktet på som er det vesentlige. Ved å referere til filosofen José Ortega y Gasset klarer Olsen å løfte dette nærværsperspektivet. Med Olsens ord beskriver Gasset jakt som «et slags friminutt fra den menneskelige tilstand». Ved å gå «tilbake» til en dyreliknende tilstand skaper jegeren ikke bare identifikasjon med byttet, men gjenskaper en opplevelse av opprinnelig tid. Et fellestrekk for kulturelle forestillinger om lykke og uforstyrrethet, poengterer Olsen, hviler nettopp i ideen om at det eksisterer en mytisk tid der harmonien en gang har rådet. I møtet med Gassets betraktninger får alvoret i de sublime landskapsscenene til Toft/Honerud betydning. Appellen i den tilsynelatende formålsløse TV-produksjonen kommer på denne måten til syne blant støvet tornadoene virvler opp.