Bølger av melankoli

Av: Sigrun Hodne

Publisert:

Utgave: 3/2012

Del: 

Orla Barrys videoverk Portable Stones er en film for dem som liker å lytte og en film for folk som klarer å gi seg hen til ordene og bildenes bølgende rytme.

Orla Barry ble født i Irland i 1969, hun arbeider innenfor en rekke ulike sjangere som foto, performance, film og litteratur. Arbeidene hennes har ofte en sterk symbolsk og gåtefull kvalitet, noe som også er framtredende i arbeidet hun viser på Hå. Videoverket Portable Stones fra 2005, som er vist både i Brussel, Milano og London, er hennes mest kjente verk.

Portable Stones varer i 60 minutter, og i den iskalde løa på prestegarden i Hå snegler tiden seg avgårde. Innpakket i tykke ullpledd fryser vi oss gjennom Barrys flytende drømmeverden minutt for minutt. Trolig har filmen funnet sitt optimale visningssted, for det forblåste jærlandskapet er identisk med mange av filmens egne scenebilder; sanddyner, marehalm, hav. Og kulde. I filmen først og fremst på det mentale planet, på Hå er kulden over alt. Vi befinner oss med andre ord i en perfekt setting.

I filmen tvinner to historier seg inn og ut av hverandre. En ung kvinne flytter fra byen for å slå seg ned på en gammel kirkegård, en ung mann går i land på en øde øy. De to opptrer aldri i det samme bildet, men fortellingene om dem speiler hverandre. De har begge trådt ut av fellesskapet og inn i ensomheten. Lyden i filmen ligger som voice-over. En mann snakker om total isolasjon, om det å være alene selv når man er sammen med andre, om kommunikasjon som en umulig utopi. Et sted i filmen hører vi ham si: I only knew how to speak to myself. Han snakker om seg selv i fortid, kan hende finnes han kun i en annen virkelighet, utenfor tiden.

Gjennom voice-over-teknikken skapes det en avstand mellom bildene og ordene, det er som om fortellingen finner sted på to plan samtidig; et visuelt og et auditivt, og det oppstår en interessant spenning i verket fordi de to planene hele tiden kjemper om den samme oppmerksomheten.

Et kor av stemmer stykker opp kvinnen og mannens lange narrative linjer. I en kort scene møter vi et lite barn, og deretter en gammel kone som strever med å tyde en tekst gjennom et gigantisk forstørrelsesglass.

Portable Stones er komponert av monologiske stemmer og bilder, av utsagn som blir stående å dirre i sin egen ensomhet. For meg framstår verket som en melankolsk klagesang. Melankoli kan komme til uttrykk på mange måter – for eksempel gjennom følelser av tap, sårbarhet, likegyldighet, lede, skrekk, angst, rådløshet og tretthet. «Portable Stones» vekker alle disse følelsene i publikum, det er nesten som om vi kan kjenne smerten i vår egen kropp. Historisk sett har det vært vanlig å knytte melankoli til genialitet, til det å ha et spesielt sensibelt sinn, til å ha evner ut over det vanlige. I forlengelse av en slik fortolkningstradisjon kan vi også velge å se på Portable Stones som et poetisk kunstnerportrett.

Å se seg gjennom Barrys film er en utfordring av det viktige slaget. Kulden setter seg i kroppen, det er som om døren inn til evighetens altoppslukende ensomhet er slått på vid gap.