Flyktige bildemontasjer

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Utgave: 3/2012

Del: 

Thora Dolven Balkes fotografiske metode ser ut til å basere seg på å finne noe av interesse, kanskje til og med malapropos og slentrende, og ivareta funnets øyeblikk. Kunstnerens privilegerte blikk, som peker bortenfor det åpenbare og trivielle, er førende – og ikke minst forførende.

Øyeblikkets atmosfære dominerer på en slik måte at Balkes siste utstilling i etterkant, ute på fortauet, nærmest huskes som et etterbilde som er i ferd med å fade ut. Likefullt er utstillingen nærværende i et avgrenset tidsrom, der og da, uten videre forpliktelser. Den er titulert Eureka, med soleklar referanse til det greske heurēka – jeg har funnet – et utbrudd opprinnelig tilskrevet Arkimedes.

Det lille gallerirommet fremstår som et lyskammer med opplyste, til tider utviskede og overeksponerte scener. Polaroidfotografier er montert gruppevis i rammer på vegg, to monitorer med flimrende og fragmentariske bilder, filmet med 8 mm, står bastant på gulvet. En mer uavklart posisjon inntar en håndfull kvadrater i skumgummi som lener seg opp mot veggen. Disse myke gjenstandene, som på sett og vis mimer bildenes firkantede flate, er i blått, oransje og gult, det er som om de har sugd i seg så mye sol at de er blitt fulle av maleriske sjatteringer og misfarginger. Denne estetiseringen av det hverdagslige, skrotete og uspektakulære synes å være et ledemotiv for Balkes bildebehandling.

Skumgummien støter av mot bildene, små polaroider med motiver fra Los Angeles. Den urbane LA-mytologien, med filmatiske fallerte hoteller, palmer, svømmebasseng og asfalt, konstante solstråler parallelt med sosiale skyggesider, blomstrer friskt i denne bildekretsen. Samtidig har Balke et stort talent for den lille detaljen, en corny positur, et hemmelighetsfullt bildeutsnitt. Polaroiden er per definisjon one of a kind, og som en praktisk talt nærmest utdødd teknologi er den vanskelig å ikke romantisere. Samtidig klarer Balke å lage bilder på en innforstått måte, hun setter sitt preg på gatescener i forlengelse av den amerikanske street photography-tradisjonen, som dokumenterte livet på gater, i parker og strender. Intimiteten i Balkes uttrykk, varheten overfor skygger av bladverk som tangerer en forhutlet skikkelse, en naken mann i en dusj, en kvistlignende krusedull av usikkert opphav på en trapp, møter det regulerte offentlige rommet. Dette rommets spilleregler i en nådeløs privatisert økonomisk situasjon, bidrar til at filmbyens usikre stillas av drømmer og idealer mater motivene med en usynlig og melankolsk slagside. Tilstedeværelsen av slitte karakterer, uteliggere og en kreativ, kanskje desperat bruk av byrommet, legger til en ekstra aksent i lesningen av bildene, selv om disse også opptrer som rekvisitter i fiksjonens vestlige hovedstad, Los Angeles.

Balkes i utgangspunktet nostalgiske uttrykk, som bevisst unngår faste konturer og som opererer med like store deler følsomhet og coolness, hinter som en mild bris til visuelle refleksjoner rundt idealer og skyggesider. Drømmen om det perfekte bildet, eller livet, er et drivstoff i drømmefabrikken, men en vedvarende skrøpelighet, ubestandighet og potensiell meningsløshet nedfeller seg materielt i Balkes bilder.