På Hamar med slakt. Not!

Av: Bjørn Hatterud

Publisert:

Utgave: 3/2012

Del: 

Ideelt sett burde jeg ikke like en utstilling som denne. Men jeg gjør det likevel!

Å skrive om regionale kunstutstillinger, uten å slakte dem brutalt og entydig, er skummelt. Lokale utstillinger har som regel tre formål: 1. Å lokke lokale, eller utflyttede kunstnere til (fortsatt) bosetting i området. 2. Å legitimere offentlig støtte til formidling. 3. Å trekke publikum, som ellers ikke ville kommet på utstillinger. Det skader derfor mitt etos som kritiker om jeg ikke slakter denne utstillingen hemningsløst. Det er lett å finne kritikkverdige punkter ved den. Kunstbanken kaller utstillingen for «Unge kunstnere fra Hedmark», selv om bare én av kunstnerne bor i fylket. Kunstnerne hadde riktignok oppveksten sin i nevnte fylke, men dette sier likevel lite, om deres oppvekst, klassebakgrunn, inspirasjonskilder, eller hvor de er i dag. Samtidig går det an å la denne kritikken hvileligge, og bare se utstillingen som det den er: En kollektivutstilling der verk av elleve, unge kunstnere snakker sammen.

Markus Li Stensruds Everybodys Gone to the Moon kombinerer det førmoderne kuriositetskabinettet med vitenskapelig klassifisering. Stensrud viser hvordan det som en gang var magisk, selve fru Luna, nå er blitt et sted vi alle kan se en steinbit fra på museum. Sindre Foss Skanckes to malerier av religiøse, mytiske skikkelser påpeker også dette overblikket vi tror vi har – preget som vi er av vel fire hundre års moderne vitenskap, og vel hundre år med massemediassk formidling av denne vitenskapen.

Kine Lillestrøm sine trerelieffer, vinkler i hvitt som henger på rad opp den ene veggen, påpeker rommet vi er i. Anne Guro Larsmoens ulike verk utforsker materialene. Et bøyd teppe i metall er egentlig laget i papirfiber. Et dørhåndtak er festet i veggen, uten at det er noen dør der.

Motsatsen til renheten hos de to sistnevnte finner vi hos brødrene Hans Hansen og Johannes Borchgrevink Hansen, samt hos Marthe Karen Kampen. Hans Hansen viser 46 småverk i et utall av materialer og utforminger. Kaotisk kunsthåndverk fra helvete. Jeg fikk lyst på dem alle. Borchgrevink Hansens tresnitt er ekspressive på grensen til at papiret går i oppløsning, mens Kampens Kjøttnypene, er en gigantisk komposisjon av organiske tegninger i rosatoner. Disse tre opererer i samme kaotiske landskap.

Mailind Solvind Mjøens fotografiserie, Furie, viser ekstremværs feminine konnotasjoner. Silje Eugenie Øktner Strande viser to videoer med en kvinne som pløyer, og en kvinne som hogger ved, for å understreke de motstridende assosiasjonene til femininitet og fysisk arbeid. Det samme gjør hennes store, myke treskulptur – en livmor en kan krabbe inn i.

Synnøve Gabrielsen Wettens Splinter Trip er en mørk og sexy roadmovie. Et stilsikkert og rent verk. Åsta Labergs verkarbeid står som en kontrast. Høretelefoner spiller av samtaler mellom henne og tidligere lærere og medstudenter om hvor vanskelig det er å lage kunst. Og det i en 1950-tallstue!

Det er lite særpreget hedmarksk over denne utstillingen. Men, igjen, så er ikke geografien så viktig , så lenge et bredt utvalg av unge kunstnere stilles ut i dialog med hverandre. For det liker jeg!