• Gardar Eide Einarsson: JUDGED THEM ALL, 2006.

    Stein Jørgensen/Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Treffsikker utstilling

Av: Kari J. Brandtzæg

Publisert:

Utgave: 7/2006

Del: 

Utstillinger i svart og hvitt er nærmest blitt et varemerke for galleriet STANDARD (OSLO). Det er det konseptuelle heller enn det visuelle og koloristiske som betones av galleriets kunstnere. Likevel er det den rytmiske monteringen og bruken av gallerirommet som er Gardar Eide Einarssons største styrke i denne første soloutstillingen hos STANDARD.

I «Population One» fortsetter Einarsson sin kritiske utforskning av individets frihetsøken og opposisjon overfor statlige lover og regelverk. Det gjøres med stort alvor, men man aner også en svart humor som gjør at man fascineres både intellektuelt og visuelt. Høyt oppe på den ene veggen er det for eksempel montert et stort og rastrert fotoskann i sort/hvitt som fremstiller Los Angeles-politiets overvåkningshelikopter. Det ser truende ned på oss og anskueliggjør utstillingens gjennomgangstema omkring statens og politiets makt over enkeltmennesket. Men noen unnslipper, eller forsøker å skape seg alternative frisoner og subkulturer på utsiden av systemet. Og det er de gruppene som legitimerer seg som «utvalgte» og dermed berettiget til å heve seg over lover og regler, som spesielt undersøkes i Einarssons prosjekt.
«Issued by the Kingdom of Heaven» står det skrevet på verket «Untitled Driver’s License». Teksten er hentet fra et konfiskert og forfalsket førerkort som angivelig tilhørte et medlem av Montana Freemen. Som så mange av dagens alternative samfunn i USA, ble også denne gruppen drevet frem av kristen patriotisme og nykonservatisme. I et annet verk har Einarsson plassert fem svarte skyggeluer på en hvit hylleplate. De opprinnelige bokstavene FBI på capsene er blitt byttet ut med «ZOG» som visstnok står for «Zionist Occupational Government», og bringer inn en referanse til det høyrepolitiske miljøets fremste konspirasjonsteori om at jødene skal overta verden.
Langs veggen er det plassert to boards i kryssfiner påført svart blekktrykk. Det ene lister opp regelverket som møter en hvis man blir anholdt av amerikansk politi. På det andre er Kuklux-klanens troskapsed trykket. I tre andre mindre verk har Einarsson hentet utdrag fra tegneserien Judge Dredd som er kjent for sine dystopiske fremstillinger av fremtidssamfunn der alt og alle dømmes. De tre snakkeboblene er forbausende pent utført på stålplater og montert på ulike steder i gallerirommet. For eksempel er den ene festet langs gulvet med teksten «Suffice to say, we judged them all...». Slik skapes finurlige og urovekkende forbindelser mellom utstillingens ulike verker. Skal man stole på pressemeldingen som ligger utlagt i lokalet, gis det mange nøkler til verkene her. Den formale og estetiske styrken i de konseptuelle verkene har imidlertid en tilstrekkelig egenvekt. Et eksempel er den blåmalte planken som er plassert diagonalt på gulvet i gallerirommet. Den kan minne om en klassisk minimalistisk skulptur, men viser seg å være det amerikanske politiets standardiserte sperrebom. Et annet eksempel er maleriet i akryl på lerret hvor to hvite triangler er plassert mot hverandre på en svart bakgrunn. Referanser til kunsthistorien – som den russiske suprematismen eller den abstrakte amerikanske ekspresjonismen – kan være like gyldige som opplysningen om at motivet er hentet fra en «russisk fengselstatovering». Denne siste referanse gis i pressemeldingen: «som plassert på den innsattes finger tilkjennegir overfor medfanger og fengselsvakter at man aldri ville ta en politimann i hånden».
I siste nummer av Samtiden skriver Trude Iversen interessant om den norske kunstkritikkens ignorering av den nykonseptuelle og politisk orienterte kunsten som Einarsson er en representant for. Hun viser hvordan kritikere i dagspressen gjerne har avfeid denne kunstneriske praksisen som ikke-sanselig, elitistisk og utilgjengelig og at den derfor ofte omtales og kritiseres på et svært overfladisk plan. Nå er det heldigvis slik at når det gjelder Einarsson og hans kollegaer i STANDARD får de både oppmerksomhet og omtaler andre steder enn i vår lille andedam. Men det er avgjørende at også den norske kunstoffentligheten følger med og forholder seg både kritisk og mottakelig for de aktuelle samfunnsmessige og estetiske problemstillingene denne nye og sosialt engasjerte kunsten forsøker å reise i en tid hvor terror, krig, overvåking og overgrep er blitt dagligdags kost.