GI – løsning på levekårsproblemer eller fattigdomsfelle?

Av: Jon Øien

Publisert:

Utgave: 4/2012

Del: 

Den norske stats største investering i norsk kunstproduksjon noen sinne skal utfases fra 2013. 1970- åras columbi egg-løsning på de skapende kunstneres lavinntektsproblemer har vært elsket, omstridt og angrepet siden starten. Arbeiderpartiet opprettet ordningen og nedlegger den uten noen grundig evaluering.

For billedkunstnerne symboliserte innføringen av en statlig garantiinntektsordning en mulighet til å klare seg utenom markedet. At billedkunstnerne som lavinntektsgruppe fikk over halvparten av garantiinntektene skapte i løpet av få år en helt ny arbeidssituasjon for mottakerne og for kunstnerne som gruppe: I 1976 mottok kun 34 billedkunstnere store statlige arbeidsstipend, fire år senere mottok ytterligere 250 billedkunstnere garantiinntekt i tillegg til de 34.

Over tid har ordningen hatt stor økonomisk betydning for billedkunstnerne. Siden 1977 har mellom 250-280 billedkunstnere årlig mottatt garantiinntekt. Til sammen vil over 750 norske billedkunstnere ha vært i ordningen når siste mottaker fyller 67 år i 2039. Ordningen vil ha gitt over 10 000 «garantiinntektsår», til en samlet verdi på vel to milliarder kroner.

GI til alle
Den norske garantiinntektsordningen ble av den statlig nedsatte Kunstnerstipendkomiteen i 1972 lansert som et slags columbi egg.

Garantiinntekten skulle gi yrkesaktive kunstnere økonomisk trygghet og stimulere dem til større aktivitet og økte egeninntekter. Egeninntektene skulle så gjennom et solidarisk avkortningssystem føre til at den enkelte trengte mindre utbetalinger fra staten, noe som ville frigjøre penger til flere. Kunstnerorganisasjonene krevde på solidarisk grunnlag garantiinntekt til alle yrkesaktive kunstnere. Det var derfor stor skuffelse blant kunstnerne da departementet la fram et forslag der en fjerdedel av de den gang cirka 2000 yrkesaktive kunstnerne (fra alle kunstområder) var tilgodesett med garantiinntekt. Denne fjerdedel skulle utelukkende velges ut etter kvalitetskriterier.

Boikotten
Flerekunstnerorganisasjoner svarte med boikott. Billedkunstnerorganisasjonene aksepterte først ordningen da de av departementet fikk aksept for at de blant søkere som tilfredsstilte visse kvalitative yrkesaktivitetskrav, kunne innstille de eldste først. Ved mekanisk å prioritere de som hadde «ventet lengst» blant de kvalifiserte signaliserte billedkunstnerorganisasjonene at det fagpolitiske målet fremdeles skulle være «garantiinntekt til alle». Denne solidariske innstillingsmåten kan ha svekket ordningens kunstneriske status og ble kanskje en hindring for oppnå den ønskede utvikling av ordningen.

Men at arbeidet med å utvide ordningen aldri skulle lykkes, skyldtes nok også at kunstnerorganisasjonene i tiåret som kom ikke prioriterte arbeidet med statlige stipend. 1980-åra var vederlagenes tiår i kunstnerpolitikken. Hver kunstnerorganisasjon kjempet for statlige vederlagsordninger som gikk direkte til deres grupper: Forfatterne konsentrerte seg om bibliotekvederlag og innkjøpsordning, for dem var det lite interessant å slåss for å utvide rammene for en GI-ordning der de visuelle kunstnerne satt med 70 prosent av hjemlene. Billedkunstnere fikk gjennomslag for sitt krav om visningsvederlag i 1986.

Dreining fra GI til stipend
At norgeshistoriens største kunstnerpolitiske satsing noensinne ble møtt med protester og utskjelling fra misfornøyde kunstnerorganisasjoner, kan ha vært en medvirkende årsak til at Arbeiderpartipolitikere allerede den gang mistet lysten til å videreutbygge garantiinntektsordningen. Utover i 1980- og 90-årene økte antall garantiinntekter i hvert fall meget sakte, samtidig som antall kunstnere eksploderte.

Arbeiderpartiet løste denne utfordringen med å foreslå at staten skulle frasi seg det ansvaret for kunstnernes levekår som Stortinget hadde påtatt seg i 1976. Kulturminister Turid Birkeland satte i den andre kunstnermeldingen (1997) ord på hva garantiinntekten i realiteten hadde vært i tyve år: «En basisbevilgning for en grunnstamme av kunstnere». NBK fikk nå klar beskjed om at innstillinger etter alder ikke lenger ble akseptert. Antall garantiinntekter ble frosset, og friske midler ble kanalisert til øremerkete arbeidsstipend for yngre kunstnere. Kulturminister Valgjerd Svarstad Haugland fulgte samme selvoppfyllende politikk da hun i stortingsmelding 48 (2002-2003) mente det var uheldig at «garantiinntektsordninga låser ein stor del av dei kunstnarpolitiske midlane til ei lita gruppe kunstnarar, og ordninga gjev lite rom for kontinuerlege kvalitetsvurderingar». Men Haugland var også inne på noe som kunstnerorganisasjonene hadde vært opptatt av når GI-ordningen ble innført, nemlig at det ville virke kunstnerisk «urettferdig» dersom bare noen fikk den. Haugland prioriterte, som Birkeland, arbeidsstipend: «For å gjera bruken av midlane meir fleksibel tek departementet sikte på å overføra ein del ledige garantiinntektmidlar til arbeidsstipend».

Da kulturminister Trond Giske i 2007 oppnevnte et utvalg til å gjennomgå statlige tilskuddsordninger, oppnevnte han «tilfeldigvis» bare personer med bakgrunn i de utøvende kunstfelter. I sin rapport fra 2008 fremmet Løken-utvalget på eget initiativ forslag om å nedlegge GI-ordningen. De forståelige argumentene fra stortingsmelding nr. 48 ble gjentatt. I tillegg ble det argumentert for at nettopp den ordningen som i mange år hadde gitt kunstnere fra lavinntektsgruppene økonomisk mulighet til å bruke sin arbeidstid på kunstnerisk arbeid, var en fattigdomsfelle. Det var tydelig at utvalget kom fra kunstområder der man var vant med helt andre inntektsog lønnsnivåer enn billedkunstnere.

Utfasingen
At garantiinntekten skulle tas opp i stortingsmeldingen om visuell kunst var tidlig klart, og kunstnerorganisasjonene i Kunstnernettverket bestemte seg for å argumentere for å fjerne avkortningssystemet. Det kom derfor ganske overraskende på mange da Anniken Huitfeldt høsten 2011 sa at GI-ordningen skulle utfases. Kunstnernettverkets raske reaksjon var antakelig avgjørende for at garantiinntekten over tid nå vil erstattes av ordninger som tilfredsstiller mange av de samme målsetningene som garantiinntektsordningen, og uten avkortning.

At NBK var en av de to kunstnerorganisasjonene som forsvarte GI-ordningen «to the bitter end», forteller noe om hvilken symbol- og realverdi garantiinntekten har hatt og har for billedkunstnerne. Ved å føre en kamp mot alle politiske tyngdelover, fikk NBK forhåpentligvis markert hvor viktig direkte økonomisk støtte til kunstnere er for produksjon av billedkunst.

Billedkunstnernes situasjon
Den rødgrønne regjeringen har satset milliarder på bruk av kunst, men minimalt på stipend. På noen kunstområder har dette gitt god uttelling: Den rødgrønne regjeringen økte bevilgningene til scenekunst med 450 mill. kroner i perioden 2005-2009 til institusjoner hvor 30 prosent av midlene går til å lønne kunstnerisk personale. For billedkunstnere er det et gjennomslag at prinsippet om at kunstnere skal ha rett til arbeidshonorar for sitt arbeid med utstillinger i kunstmuseene og formidlingsinstitusjoner, endelig støttes. Men ser man nærmere på antall utstillinger i statlige eide eller støttede museer og gallerier, er det lett å se at bredden og kvaliteten i produksjonen av norsk billedkunst også i fremtiden først og fremst vil måtte ivaretas gjennom stipend- og prosjektstøtte.

Utfordringen for kunstnerorganisasjonene i årene framover ligger i å forklare for politikerne at de visuelle kunstnerne står i en egen situasjon i forhold til mange andre kunstnergrupper, både for bevare stipendkvoter og for å begrunne at stipendordninger utbygges i tråd med behovet.