Vitenskapelig Wanderlust

Av: Marianne Zamecznik

Publisert:

Utgave: 4/2012

Del: 

dOCUMENTA regnes som av verdens viktigste utstillinger. Historisk sett har den norske representasjonen i Kassel vært beskjeden, men til den siste utgaven av denne toneangivende begivenheten er hele fem norske deltagere blitt invitert til å bidra. Den unge bergensbaserte kunstneren Toril Johannessen er blant de fem utvalgte. Billedkunst snakket med henne om forventninger og om vitenskapens irrganger.

– Hva betyr det for deg som kunstner å stille ut på dOCUMENTA 13?
– Først og fremst så handler det om at jeg deltar i en sammenheng hvor det er vilt mange skarpe hoder og fantastiske mennesker, ikke bare kunstnere, men også vitenskapsfolk, akademikere og så videre. Det er inspirerende. Jeg får gjennomført et nytt prosjekt under unike betingelser, og det kommer til å bli sett av veldig mange mennesker. Det har vært gode rammer, både med tanke på tid, kunstnerisk frihet og budsjett. Så får man jo kanskje litt prestasjonsangst også, da. – Er prestasjonsangsten under kontroll? – Det går bra nå, det var verst i begynnelsen før jeg visste hva jeg skulle gjøre. Det tok tid å komme i gang, og det har vært en omfattende produksjonsprosess – i alle fall sammenliknet med hvordan jeg pleier å jobbe, selv om jeg også tidligere har gjort omfattende prosjekter hvor jeg har vært avhengig av andre personer, som for eksempel verket jeg laget for historisk-filosofisk fakultet ved Universitet i Bergen. Der måtte både klokkemakere, møbelsnekkere og andre fagfolk til.

Maskiner og teoretiske abstraksjoner
Høsten 2011 ferdigstilte Johannessen, i samarbeid med KORO, verket Historisk tid, som blant annet består av et klokketårn med et urverk som går etter et titimerssystem, i stedet for det konvensjonelle 24-timerssystemet. – Jeg har vært opptatt av begrepet tid og er interessert i måten vi måler tid på, fordi det er noe vi gjerne tar for gitt, som en naturlov, mens det egentlig er politikk, ideologi, religion og vitenskap som former måten vi forholder oss til tiden som en målbar enhet.

– Er tid også et tema i verket du skal vise på dOCUMENTA?

– Nei, det handler om energi.

– Som i esoteriske energier eller fysikkens energier?

– Begge deler. Installasjonen består blant annet av en bildeprojektor basert på et design fra slutten av 1600-tallet, en såkalt laterna magica. Originalen er ikke så stor, men denne kommer til å være en ganske massiv sak. Den lages av en fysiker i Oldenburg som spesialiserer seg på å rekonstruere historiske vitenskapelige instrument. Projektoren er ikke en replika, den forholder seg ganske fritt til det historiske utgangspunktet. Hovedpoenget er at bildet dannes av levende lys.

– Vil projektoren din komme til å fungere i tråd med dens opprinnelige intensjon?

– Lyskilden i projektoren vil være lik de tidligste laterna magicaene, der det ble brukt oljelamper. I min versjon vil flammen fra oljelampen projisere et bilde av solen. Man kan tenke seg dette som et slags omvendt energikretsløp; oljen som blir til lys som blir til en representasjon av solen, som igjen er den grunnleggende betingelsen for organisk vekst og dannelse av olje på jorden. Bildesliden av solen er et solargram, det vil si at sliden er eksponert direkte i sollys uten å gå veien gjennom et kamera. Så verket er knyttet til det materielle aspektet ved fotografiet, noe jeg også har vært opptatt av i flere andre prosjekt.

Samtaler om energiens konstans

– Arbeidet vil inneholde en tekstdel også. Kan du si noe om det?

– Teksten vises i et videoarbeid som også tar opp spørsmål om energi. Ifølge termodynamikkens første lov kan energi innta forskjellige former, men ikke produseres og ødelegges. Men hva om det var slik at energi kunne bli skapt og brukt opp? Det er ikke mange som tviler på termodynamikken første lov i dag, men det er interessant å undersøke hvordan modeller, «sannheter» og fakta fra vitenskapen overføres og brukes innen andre felt. For eksempel har termodynamikken inspirert økonomisk teori. Hvis man tenker seg at dette aksiomet hadde sett annerledes ut, ville vi da sett annerledes på verden? Ville modellene innenfor økonomien også vært annerledes? Det er noen paradokser i dette som er interessant. I filmen diskuterer jeg dette via et synsk medium. Sammen med mediet kontaktet jeg den kollektive vitenskapelige bevisstheten, og spesifikt den avdøde danske atomfysikeren Niels Bohr. På et tidspunkt lekte han visstnok med ideen om at energi blir produsert og brukt opp, noe jeg diskuterer med ham i filmen. Bohrs arbeid er også interessant med tanke på hvordan det har blitt tolket av nyreligiøse bevegelser. Disse vender seg ofte til vitenskapen, for eksempel kvantefysikken, for å verifisere fenomener som ikke nødvendigvis kan forklares.

– Har du også gått inn på hvordan New Age-bevegelsen låner kredibilitet fra vitenskapen ved å koble seg på teorier om for eksempel sorte hull for å underbygge sine egne teorier?

– Det er et underliggende tema, men jeg har ikke gått spesifikt inn på New Age-bevegelsen i verket. Jeg er mer interessert i pseudovitenskapelige gråsoner. Forfatteren Arthur Koestler beskriver fint en skeptisk holdning i skjæringspunktet mellom kvantefysikk og parapsykologi, mens Carl Jung og hans bruk av begrepet synkronisitet prøver å forklare hvordan tilfeldigheter er meningsbærende. For venner av meg som er mer religiøse eller spirituelt overbeviste, handler åndelighet om meditasjon og bevissthet. Eller snarere selvbevissthet. For meg handler det om å overføre metaforer fra et felt til et annet – fra svarte hull til spirituell holdning.

Fotografi som rasjonell forklaring
– Klarer du å ta New Age-teorier på alvor? Kvantefysikk applisert på spirituelle øvelser kan jo virke litt som lånte fjær, selv om jeg kan like måten å tenke «utenfor boksen».

– Dette berører vitenskapens hegemoni. Jeg er helt klart tvilende: Jeg er skeptisk samtidig som jeg er åpen for at verden fungerer på en annen måte enn hvordan den har blitt forklart eller som jeg klarer å ta inn over meg. Som oftest prøver jeg å rasjonalisere, noe som kommer frem i videoverket. For eksempel kan jeg ha følelsen av å ha opplevd 1800-tallet – på en eller annen måte. Mediet jeg henvendte meg til, mente at det kunne være minner jeg hadde fra tidligere liv, mens jeg prøvde å lete etter andre mer rasjonelle forklaringer. Kanskje har det å gjøre med at fotografiet ble oppfunnet på denne tiden, og at fotografiet skaper en nærhet som gjør at man bedre kan forestille seg denne historisk perioden enn før-fotografisk tid.

– De rasjonelle forklaringene synes alltid vinne diskusjonen om uforklarlige hendelser.

– Det er noe utilfredsstillende ved å avslutte en tankerekke eller en diskusjon med et «sånn er det bare, det kan ikke forklares», enten man skriver det på kontoen for åndelig åpenhet eller åndelig latskap. Men på et eller annet vis vil man jo også komme til kort med en forsøksvis rasjonell forklaring overfor en religiøst troende, hvis den troende til syvende og sist ikke tror på rasjonalitet.

Ansvar for kritisk refleksjon
– Du nevnte tidligere dette med vitenskapens hegemoni. Ser du på vitenskapen med et kritisk blikk, og er dette noe du tar opp i arbeidet ditt?

– Kritikk er ikke utgangspunktet mitt, men noe å gå inn i og prøve å forstå. Når jeg bruker ordet hegemoni så mener jeg at det er naturvitenskapens sterke posisjon som gjør at for eksempel New Age anvender vitenskapelige metaforer for å verifisere sine teorier. På samme måte har økonomisk teori brukt naturvitenskaplige modeller for å fremme egen kredibilitet. Økonomifaget er en samfunnsvitenskap og ikke en naturvitenskap, og det oppstår noen problemer når man prøver å anvende en sterkere forklaringsmodell på sitt eget fagfelt.

– Tror du at dette hegemoniet er i ferd med å løsne grepet?

– Nei, jeg tror naturvitenskapens hegemoni er sterkere nå enn noensinne, men jeg tror ikke det brukes ukritisk.

– Bruker du problemstillinger knyttet til vitenskapen til å undersøke kunstbegrepet?

– Ikke direkte, men utgangspunktet mitt er at kunsten er og bør være et frirom, der naturvitenskap, så vel som politikk og estetikk, kan utforskes, diskuteres og andre sammenhenger kan komme til syne. Dette er kanskje grunnen til at jeg jobber som kunstner og ikke som de andre tingene jeg har prøvd meg på.

Poetiske metaforer
– Jeg opplever at prosessen og spørsmål om din egen rolle kommer til syne i en del av arbeidene dine og blander seg inn temaene du undersøker. Er dette noe du bevisst etterstreber?

– Ja, absolutt. Jeg vil ikke at arbeidet bare skal peke på noe; friheten jeg opplever i kunsten fører også med seg et ansvar for kritisk refleksjon. En annen ting er jo at mine verk er en personlig tolkning – jeg har jo ingen bakgrunn i naturvitenskapene. Jeg er mer opptatt av metaforbruken, hvilken virkning de har på samfunnet og måten vi lekfolk tenker på, og også hvordan man kan finne en slags poesi eller estetikk nedfelt i vitenskapene.

– Undersøkelsene dine avslører jo til syvende og sist dine subjektive preferanser og ditt syn på verden gjennom de spørsmål du synes det er viktigst å stille akkurat nå.

– Det er den eneste måten jeg synes at det er mulig å arbeide.