Stortingsmelding for det visuelle feltet – en milepel

Av: Hilde Rognskog

Publisert:

Utgave: 4/2012

Del: 

Nå er det nøyaktig to år siden jeg som styreleder i Norske Billedkunstnere sprang til politiske partier, snakket med Norsk kulturråd og kontaktet kulturminister Anniken Huitfeldt for å påpeke mangelen av en stortingsmelding for vårt felt.

Et innspill til departementet ble levert sammen med de andre organisasjonene i det visuelle feltet. Nødvendigheten av en melding lå først og fremst i at politikerne måtte vise tydelig hva de ville med billedkunstpolitikken, og at vi tidligere ikke hadde hatt en stortingsmelding som spesifikt omhandlet det visuelle feltet.

Når meldingen nå foreligger, kan vi være svært fornøyd. Det er en milepel for billedkunstfeltet. Vi har blitt hørt på de fleste områder hvor økt satsing er bebudet i meldingen. Her kan nevnes utstillingsvederlag og pilotprosjekt for utstillingshonorar i statsstøttede institusjoner. Spesielt er vi glade for arrangørstøtteordningen, som etter vår mening vil bli en viktig nyvinning. Stortingsmeldingen vil være med på å styrke billedkunstnernes økonomiske situasjon og styrke mangfoldet av kunstinstitusjoner rundt om i landet. Spesielt skal vi legge merke til at det i meldingen påpekes at det er behov for et oppdatert bilde av hvordan det visuelle feltet i dag beskrives. Som det sies i meldingen, er det nødvendig med forskning, statistikker og alternative virkelighetsbeskrivelser av billedkunstnernes daglige virke.

Paradokset er da, og som vi har sett, og som er mindre hyggelig med meldingen, er at begrunnelsen for å utfase garantiinntektsordningen nettopp er bygd på manglende forskningsbasert kunnskap om vårt felt. Stortingsmeldingens beslutning om å utfase garantiinntekten til langvarige stipend er hentet fra Sluttrapport fra Løken-utvalget, juni 2008; Forenklet, samordnet og uavhengig. Denne rapporten behandler alle kunstfeltene under ett, og tilslører heller enn avdekker behovene for billedkunstnerne. Dette har vi påpekt i høringsuttalelsen for rapporten, men det er helt klart ikke blitt tatt hensyn til. Rapporten konkluderte med en utfasing av GI på to sider, i en utredning hvor billedkunstnerne ikke var representert. Når det nå foreligger en melding for det visuelle feltet, som bruker denne rapporten som grunnlag for en eventuell konvertering av garantiinntekten til langvarige stipend, tenderer det derfor til å være skandaløst. Dette er en praktdemonstrasjon av manglende spesialkunnskap om vårt felt.

Arbeidet opp mot stortingsmeldingen og kampen om garantiinntekten har vært en utfordring for NBK. Det vi nå må gjøre, er å stå samlet og løfte blikket i den retningen hvor kunstnerpolitikken faktisk virker. Den nylige utgitte boken Det norske kunstfeltet av Dag Solhjell og Jon Øien kan gi oss en pekepinn. Denne viser et overslag over billedkunstsektorens samlede økonomi. De største bevilgningene fra staten går til kunstmuseer og samlinger. Forholdet mellom de totale bevilgningene til billedkunstfeltet fra staten er på 823 millioner. Støtte til stipend og garantiinntekter til billedkunstfeltet utgjør cirka 82 millioner. Statens støtte, som går direkte til billedkunstnere til produksjon av kunst, viser da at garantiinntektene utgjør sju prosent, og stipendmidlene utgjør åtte prosent av totale tilførte midler for billedkunstfeltet.

Sett i forhold til at det er billedkunstnere som leverer «råmaterialet» til feltet, er ikke dette en stor andel, og den kunne med fordel økes betraktelig. Sett i forhold til i hvor stor grad ordningene har fått oppmerksomhet, blitt omtalt i media og angripes av noen politikere, ser det ut til at dette handler om andre politiske beveggrunner enn et ønske om å styrke kunstnerpolitikken. Sett i forhold til ordningenes betydning for den enkelte billedkunstner, er det naturlig at det blir stor debatt om ordningene blant billedkunstnerne. Når det er sagt, skal Norske Billedkunstnere gå igjennom stortingsmeldingen nøye og påpeke både styrkene og svakhetene som naturlig nok vil ligge i en slik melding. Spesielt blir det viktig å påpeke meldingens tendens til å tro at markedet kan løse problemet med billedkunstnernes lave inntekter, og vi skal diskutere de faglige premissene som ligger til grunn i meldingen. Ikke minst må vi nå passe på at det følger med midler på statsbudsjettet. Nå som den rødgrønne regjeringens kort er lagt på bordet, vet vi hvor den står, og vi kan handle deretter. Det er jo ikke bestandig at politikernes mål står i forhold til kunstnernes faktiske virkelighet og mål.