En vending i kunstkritikken

Av: Grethe Melby

Publisert:

Utgave: 7/2005

Del: 

I Bergen ble det samstemmig slått fast at kunstkritikken er i krise. Noen påpekte krisetilstandens konstruktive potensial, andre mente tilstanden var å betrakte som katastrofal.

Da kunstkritikken sto på dagsordenen på Landmark, Bergen Kunsthall, lå spenningen i luften: Ville kunstner og kritiker Tommy Olsson røske de misantropiske brillene av kunstner og kritiker Lars Vilks, fordi Vilks har kopiert og modifisert flere kritikeres tekster og fått dem til å dreie seg om sine egne kunstverk.
Det skjedde ikke. I stedet fikk vi en repetisjon av den forutgående debatten på kunstkritikk.no: Vilks forklarte at hensikten med resirkuleringen var å vise hvordan kritikken følger sin egen struktur, uten å bli særlig påvirket av selve verket. Kritikeren ender i stedet ofte opp med å rituelt formulere egen kompetanse. Olsson tok avstand fra dette, og forklarte i humanistisk ånd at han hele tiden bestrebet seg på å ikke stivne i konvensjoner. Han protesterte derfor mot at Vilks tok seg til rette med Olssons tekster, som om de like gjerne kunne dreie seg om Vilks som om kua til Damien Hirst.
Eneste spire til munnhuggeri kom fra Jan Nyberg, kulturredaktør i Bergens Tidende. Han fant debatten som en passende anledning til å betvile Marit Paasche, kritiker i Aftenposten, og hennes evne til å føre en god penn.
Nyberg inntok, som Vilks, det misantropiske standpunkt, og pekte på et voldsomt gap mellom nonverbale kunstnere og en mindre opplyst lesermasse. Han ønsket at kunstkritikere kunne ta litt ansvar for formidlingsrollen.

Oppdatert genre
Paasche plasserte problemet hos redaktørene og deres manglende kunnskap om kunst:
– Kunst er ikke lenger et marginalt uttrykk. Den har blitt mer strømlinjeformet og kommersialisert. Der kunstkritikken før var dominert av tørre, kunsthistorisk orienterte akademikerstemmer, er dagens tendens at kritikker preges av subjektiv vinkling og eksperimentering med skjønnlitterære grep. Dette har renset opp i kommunikasjonskanalen til et større publikum og definitivt oppdatert genren.
– Men når salget av samtidskunst øker, blir kritikerens rolle i forhold til markedsverdi mye viktigere. Kunstkritikerens uavhengighet vil derfor bli hardt presset i tiden fremover, forutså Paasche, som understreket behovet for et fagmiljø som ikke er gjennomsyret av ironi og bekvem avstand.
Ingvill Henmo, redaktør i Billedkunst, var overrasket over Vilks pessimisme. Samtidig mente hun at prosjektet har en viktig funksjon:
– Kunstkritikken kan være autoritær og avvisende mot leseren. Vilks latterliggjør dette, sa Henmo, og fortsatte med sjangerens gode og dårlige sider.
– På sitt verste tar ikke kritikeren fatt i sine muligheter. Den preges av et fravær av signatur. Resultatet er underdanige tekster, der kritikken gjentar pressemeldingen. På sitt beste er teksten en signaturtekst. Den er subjektiv, og personen viser en faglig tyngde. Det er også viktig at kunstkritikeren kan behandle kunsten som ytring, ikke som vare, understreket Henmo og uttrykte glede over det dialogiske potensialet i nettstedet kunstkritikk.no.

Å se eller å lese
Øystein Hauge, kunstkritiker i Bergens Tidende, tok rollen som realistisk pragmatiker og hevdet at han i årenes løp har blitt mer bevisst på at han gjør en tilmålt kulturjournalistisk jobb for en dagsavis på Vestlandet, region 6. Å ha for store ambisjoner var derfor å ta seg vann over hodet:
– Danto sa at utfordringen er å gjøre ordene meningsfulle igjen. Min kollega fra Stavanger Aftenblad sa at utfordringen er å få folk til å se. Mitt standpunkt er å få folk til å lese. Slik stimulerer man lysten til å se kunst.
I løpet av seansen het det ofte at kunstkritikken er i krise. Ordet «krise» stammer fra det latinske «krisis», og kan ha følgende oversettelser: «skjebnesvanger forstyrrelse», «plutselig forandring» eller «avgjørende vending». Rundt hundre personer hadde møtt frem for å delta i krisehåndtering på kunstkritikkens vegne. Men ordstyrer benyttet ubevisst et vanlig møteteknisk grep for å hindre debatt: Pausen ble droppet og publikum hindret i å trekke luft, klarne tankene, kollaborere og overvinne den sedvanlige agorafobi. Bare tre fra salen tok ordet: To ansatte ved Bergen Kunsthall som etterlyste faglig fokus og tyngde og en kunstner som reagerte på Nybergs holdninger.