Tribunefeber

Av: Kåre Bulie

Publisert:

Utgave: 4/2012

Del: 

Andre halvdel av 2000-tallet var Espen Tveit (f. 1945) på en uvanlig ferd: Han reiste Norge rundt og fotograferte fotballtribuner, bare avbrutt av en og annen tur til Sverige, der han også fotograferte fotballtribuner.

Allerede i 2003 hadde Tveit vært i Hurum og på Gurskøy, men i 2006 ble motivene flere: Vestfossen, Sarpsborg og svenske Årjäng, for å nevne noen. I 2007 fulgte en tribune i Halden og et par i Eidskog, i 2008 Rena, Steinkjer og Alvdal, i 2009 turer over grensen til Strömstad og Tjörn, i 2010 Tvedestrand og Ørje.

Resultatet er blitt en formidabel, svart-hvit katalog over tribuneanlegg på skandinaviske småsteder. Som oftest er de omkranset av natur. Spillerne som bruker dem – i all hovedsak i de lavere divisjoner – er imidlertid fraværende: I Tveits 110 mennesketomme bilder er tribunene hovedpersoner. Slik Bernd og Hilla Becher rettet blikket mot bygninger få hadde sett verdi i – industriarkitektur uten berømte opphavsmenn – og forvandlet dem til skulpturelle former i bildene de tok, fotograferer Tveit trebenker få bryr seg om. Noen ganger avbilder han dem rett forfra, slik Becher-paret ofte gjorde, men som regel portretterer han tribunene – som boktittelen antyder – Fra siden. Slik får tittelen flere lag: Fotografen står på siden, i dobbel forstand. Han fotograferer sidelinjen fra siden, og dessuten skapninger som i overført betydning er på siden.

Fra siden har en forhistorie: I 2001 utga Tveit boken Rite, resultatet av en lignende reise der han konsentrerte seg om å fotografere målene og banene. Jeg så prosjektene stilt ut sammen – og praktfullt hengt – på Bomuldsfabriken Kunsthall i vinter. Men først og fremst har boken vært Tveits medium, noe som ble understreket da Fra siden, og Tveit i rollen som designer, i april vant to priser i «Årets vakreste bøker»-kåringen. Rite ble dessuten i sin tid kåret til «Årets vakreste fotobok».

Men Tveits bøker og bilder er mye mer enn vakre. Ved siden av å fange viktige sider av sosialdemokratiet på en måte som ikke er fri for nostalgi, er de utpreget serielle prosjektene hans tankevekkende undersøkelser av forholdet mellom natur og kultur. I et fint etterord skriver idrettsprofessor Jan Ove Tangen om hvor lite som skulle til for at studentene hans identifiserte noe som et idrettsanlegg. I Rite viste Tveit at det holder med et par stokker. Fra siden videreutvikler temaet. Noen tribuner fremstår som spor i landskapet som leder tankene til land art. Noen er i ferd med å bli fullstendig overvunnet av naturen rundt dem. Andre har på sin side fått mer forseggjorte seter som vitner om ambisjoner og klasseperspektivet som også finnes her. Til sammen danner bildene og tribunene i dem en alternativ historie om Norge som er både umiddelbart gjenkjennelig og stimulerende annerledes.