Hannah Ryggens dOCUMENTA-dokumenter

Av: Øystein Sjåstad

Publisert:

Utgave: 4/2012

Del: 

Som en oppvarming til dOCUMENTA (13) publiserer forlaget Hatje Cantz en serie såkalte notebooks.

Til sammen blir det gitt ut hundre slike små hefter under slagordet «100 Notes – 100 Thoughts». Formålet er å fange det uformelle og uferdige ved det å skrive ned «notater». Notater er spor av tanker og observasjoner (tekst, stikkord, tegninger, diagrammer, skisser, drodling) gjort i forbifarten eller i tilfeldige øyeblikk. Det er ideer som enda ikke har blitt teori, og bokserien ønsker å vektlegge tanker i stedet for påstander. Som notater er disse tankene fremdeles elastiske og åpne for ta mange forskjellige veier.

Bok nummer 67 i serien presenterer notater og mønstre undertegnet den svensknorske tekstilkunstneren Hannah Ryggen (1894-1970). Marta Kuzma, direktør for Office for Contemporary Art Norway (OCA) og en av kuratorene for dOCUMENTA (13), har skrevet et innledende essay som plasserer Ryggens kunst i en sosialhistorisk kontekst. Som Kuzma skriver var Ryggen politisk sett godt plassert på venstresida. Hun var kommunist, feminist, pasifist og støttet arbeiderbevegelsen. Det er en ånd av revolusjon i Ryggens kunst, som visualiserer de politiske brytningene og krisene i Europa på 1930-, 40- og 50-tallet. Bildet Etiopia (1935) var en personlig reaksjon på Benito Mussolinis invasjon av Etiopia, og det fulgte flere politiske arbeider som Hitlerteppet og Drømmedød (begge 1936). Ryggens kunst er en blanding av informasjon, undervisning og politisk opplysning og provokasjon.

Selv om Ryggen improviserer rundt tradisjonell billedvev fra 1600- og 1700-tallet, så greier hun gjennom en autodidakt teknikk å skape en råhet og «rarhet» som kjennetegner mye av modernismens kunst: en mangel på teknikk og komposisjon i forsøket på å representere det ikke-representerbare ved samfunnets grusomheter. Det er således ikke tilfeldig at Kuzma begynner sin artikkel med å drøfte Picassos Guernica (1937) som var utstilt samtidig med Etiopia på Verdensutstillingen i Paris i 1937.

Etter Kuzmas drøfting av det politiske innholdet i Ryggens kunst får vi presentert flere sider fra notatbøkene hennes. Det er oppskrifter på farger og notater om teknikk, et lengre selvbiografisk notat og flere sider med mønstre. Vi får et kjapt innblikk i hvordan hun jobber og tenker. Det er noe magisk ved det å se en kunstners private notater. Notatet er personlige skriblerier som er skrevet for kunstneren selv og ikke ment for oss andre. dOCUMENTAS notatbokserie er et interessant prosjekt, men de små bøkene slik som den om Ryggen blir bare som små appetittvekkere og skaper nysgjerrighet heller enn å lære oss noe nytt. Men det er kanskje det som er tanken – å presentere noen elastiske ideer.