En sindig frigjørelse

Av: Ellen M. Sæthre-McGuirk

Publisert:

Utgave: 4/2012

Del: 

Den emansiperte tilskuer fremstår som sentralt lesestoff for kunstinteresserte og som befriende nattlektyre for engasjerte lesere av estetikk.

Boka består av fem av Rancières internasjonale seminarinnlegg. Disse er presentert i kapittelform, og dreier seg rundt forskjellige aspekter ved det politiske i og om kunst, og forholdet mellom kunst og betrakteren. Særlig det første kapittelet, som boka også henter sin tittel fra, fremstår som relevant for det visuelle kunstfeltet, selv om det er skrevet med teatrets tilskuer som subjekt. Det omhandler hvordan det postmodernistiske tankegodset om kunstens samspill med tilskueren skiller seg fra det modernistiske; hvordan den intellektuelle frigjøringen av tilskueren er å ta på alvor betrakterens møte med kunsten som et intellektuelt eventyr, og erkjenne at det å betrakte et verk er en aktiv handling. Dette aspektet er særlig relevant for museer og kuratorer som er opptatt av besøkeren og publikumsutvikling.

I kapittelet «Det utålelige bildet» undersøker Rancière et bredere utvalg av visuell kultur, og trekker film og foto samt kunstverk inn i en diskusjon om det utålelige i og ved bilder. Korte snutter fra dette kapittelet gir føde for ettertanke: Kunstens «bidrag består i at [den] skisserer opp nye inndelinger av det som kan sees, det som kan sies og det som kan tenkes, og dermed også et nytt landskap for hva som er mulig» (s.161). De øvrige tekstene er en fryd å lese; Rancières argumenter og teoretiske fremstillinger er behersket og lette å følge.

Det er få småfeil i den ferdige utgaven av boka, men det er fortsatt irriterende at slurv har sluppet gjennom forlagets gjennomsyn før trykk. Ellers leverer Den emansiperte tilskuer på samme høye nivå som de øvrige tekstene i Pax’ Artes-serie. Med slike etablerte forfattere er likevel seriens lakmustest oversettelsen og etterordet, da det er i disse at bokas og seriens kvalitet stadfestes eller svekkes.

Geir Uvsløkk har hatt en formidabel jobb med å oversette den noe tvetydige franske filosofens raffinerte ord og vendinger. Selv med nedkortete setninger og innsatte semikolon er det fare for at det rike innholdet i originaltekstene har blitt noe forenklet. Men Uvsløkk har gjort et grundig arbeid, og generelt fremstår oversettelsen som pålitelig.

Denne anmelderens høye forventninger til Kjersti Bales etterord ble ikke fullt imøtekommet. Etterordet er presentert som en oppsummering av bokas viktigste aspekter, og Bale spolerer muligheten til å plassere Rancière i et bredere kulturelt og historisk perspektiv. Men på grunn av dets kortfattige og klare gjennomgang av kjerneområdene bør etterordet likevel leses; kanskje to ganger. Først for å kunne skjære vekk beinet på teksten før en tar fatt på kjøttet i Den emansiperte tilskuer.