Lys i mørket

Av: Kåre Bulie

Publisert:

Utgave: 4/2012

Del: 

Når Gregory Crewdson (f. 1962) skal undersøke de mørkere lagene i den amerikanske psyken, gjør han det 100 års popkultur har lært oss å forvente: Han setter seg i bilen.

Til fotomagasinet Aperture forteller han i detalj om veien videre: Han kjører rundt i småbylandskapet, på jakt etter de rette stedene å plassere de mystiske menneskene og hendelsene han fyller bildene sine med. Når han fatter interesse for et sted, vender han gjerne tilbake dit til ulike årstider. Når stedet er valgt, følger møter med medarbeideren han kaller «lysgeniet» (det kunstige lyset er noe av det første som slår en i møte med Crewdsons bilder). Deretter venter flere måneders arbeid. Først et stykke uti prosessen blir det klart hva som skal skje i bildet. I fem-seks uker befinner en stab på flere titalls mennesker seg på «location» – et Crewdson-bildes forhistorie er som en films. Til slutt arbeider han sammen flere bilder til det endelige resultatet. Nå kan en rekke av amerikanerens teatralske gigantverk, med den film noir-siterende fellestittelen «In a Lonely Place», studeres på Stenersenmuseet. Fargetablåene i «Beneath the Roses» stilles ut sammen med mindre, svart-hvite bilder av ildfluer («Fireflies») og den italienske «filmbyen» Cinecittà («Sanctuary»). Sammensetningen har tidligere trukket et stort publikum i Stockholm og København, og dét er ikke overraskende, for Crewdsons foruroligende Americana-fotografier er blitt så kjente at de selv nærmest er blitt en del av den popkulturen fotografen henter næring fra for å lage dem.

Med Italia-bildene jobber Crewdson for første gang utenfor USA, og arbeidene befinner seg, lys- og tåketilsetningen til tross, nærmere dokumentarismen. Men også disse bildene tematiserer det Crewdson-karakteristiske forholdet mellom virkelighet og fiksjon: De mennesketomme og delvis overgrodde Cinecittà-gatene – kulturen later til å kjempe med naturen her – er kunstige kulissebyer tynget av filmhistorisk bagasje. Crewdsons komposisjoner er elegante og preget av stille ro, og dette gir mening til «Sanctuary»-tittelen. Men om Cinecittà er et hellig sted, er det samtidig kjennetegnet av forfall og melankoli.

I kraft av sin størrelse og gjenkjennelighet, er det likevel «Beneath the Roses» som krever mest oppmerksomhet. Hva som egentlig foregår i dem, skal foregå eller har foregått, er ikke lett å si, men preget av trussel er umiskjennelig: En eldre kvinne og en ung gutt sitter tause og uten å spise rundt et opplyst middagsbord. En gruppe ungdommer spaserer langs en toglinje mens et hus står i full fyr like bortenfor. Til felles har skikkelsene at ingen av dem ser på hverandre.

Crewdsons maleriske scener er aldri uinteressante, men samtidig er det bilder som fra sitt velkjente motivunivers nærmest pådytter deg tolkningen, sin tilsynelatende åpenhet til tross: Her skal det aldri være tvil om at det handler om dystre krefter under overflaten. Dét bidrar til at prosjektet hans får klare begrensninger, og at bildene mister sin utvilsomme fascinasjonskraft raskere enn de burde.