Få trusler

Av: Synnøve Vik

Publisert:

Utgave: 4/2012

Del: 

Masterutstillingene i kunst ved landets kunsthøgskoler er noe av det mest spennende kunståret har å by på. Et stort antall nye kunstnerskap får vise hva de er gode for innenfor en etablert institusjon, helheten er kreativ, uttrykkene ofte smått provoserende og noe uventet er garantert å oppstå.

I år lover presseskrivet at «A ride full of traps» vil gi publikummeren «juling». Det ville vært langt å foretrekke fremfor realiteten: Litt intetsigende, litt kjedelig, med få verk som egentlig utfordrer tilskuerens forventninger til hva kunst kan gjøre.

Cecilia Jonssons The original arrangement was for a solo violin and a string orchestra utmerker seg som en poetisk-arkeologisk utgravning og biokjemisk granskning av Vivaldis De fire årstidene. Inne i et drivhus finner vi en video som dokumenterer at et lydbånd skrapes glatt, mens en stabel utskrifter med tallet 0 viser en digital representasjon av tomheten som blir igjen. Videre kan vi bokstavelig talt lytte til planter som vannes med metallrester fra dette utslettelsesarbeidet, og en serie tegninger viser den følgende kjemiske prosessen i plantene. Det hele akkompagneres av utstilte instrumenter, mikroskop, en båndspiller med de opprinnelige, skrapte båndene og bilder av plantenes prosess sett gjennom et mikroskop. Det er et omfattende verk hvor hvert element kommuniserer med helheten, men som ikke «går opp» i noen enkel løsning.

Wong Men Hai The East is Red, en nesten to timer lang film, er utstillingens mest overraskende verk, først og fremst fordi den er så til de grader gjennomarbeidet. På to skjermer vises henholdsvis dokumentariske opptak av tidligere medlemmer av AKP(m-l) som forteller om partiets fremvekst og praksis, og en fiksjonsfilm hvor en ung kinesisk mann utrettelig leter etter sin far som forsvant under kulturrevolusjonen. Opptakene er gjort i fjellheimen rundt Bergen, og denne underlige geografiske koblingen understreker den politiske tematikken i filmene. Verket er kritisk til nåværende regimer gjennom sin insistering på de skjulte og fortsatt løse trådene etter de forrige. Kanskje er dette nettopp en type historisk kritikk som faktisk kan fungere også utenfor en kunstkontekst.

Publikums møte med utstillingen er ikke den hele og fulle sannhet om et masterarbeid. Det vi ser er en flik av et prosjekt, visualiseringen, og i denne konteksten faller mange verk til kort. Årets utstilling er svakere enn de foregående i Bergen, nerven og nyskapingen er mindre tilstede og flere verk gir opplevelsen av et langtrukkent déja vu uten at de kan ses som hommager til spesifikke verk, kunstnere eller uttrykk. Dette er ikke nødvendigvis et tegn på at utdanningen eller studentene er svakere enn før, men minner oss om at den gode kunsten skapes av langvarig kunstnerisk arbeid. I årets utstilling er det de grundig utførte prosjektene hvor det tydelig fremgår at ideen er utviklet over tid, som skiller seg ut.