Fragmentert avgang

Av: Tine Semb

Publisert:

Utgave: 4/2012

Del: 

Årets avgangsutstilling er fordelt på 20 steder i Oslo, inkludert Gressholmen og enkelte parkområder.

Dette er en konsekvens av at den årelange ordningen med Stenersenmuseet som visningsarena ble avsluttet i fjor. Dette ut fra et kuratorisk valg, og et ønske fra studentenes side. Oppdelingen er en forbedring da hver student får muligheten til å ha sin egen separatutstilling, men er også et grep som krever særdeles mye av publikum: Den utmattende oppgaven å trave gjennom byen gjør at flere av prosjektene ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Til gjengjeld er utstillingen akkompagnert av en godt gjennomført katalog.

I flere av de sterkere arbeidene utforskes tingenes lesning sett i forhold til tid og kontekst. I verket Mausoleum har Christine Malnes Mathisen stilt ut flere hundre hvite gipsavstøpninger av glemte gjenstander funnet i skuffer og på loft. Det er etter første inntrykk vanskelig å vite hvordan arbeidet skal forstås, men verket løftes av en særdeles velskrevet tekst i utstillingskatalogen. Gjennom det tidkrevende og tekniske arbeidet med å lage avstøpningene har tingene mistet sin opprinnelige funksjon og overflate og kan forstås på nytt. I visningen av verket har Mathisen arbeidet med en tilnærming til arkivet, og viser det passende nok utstilt på et stort bord på Nasjonalbibliotekets filial på Solli.

Et annet eksempel er Amhad Ghossein og hans Yesterdays News på Oslo Kunstforening. Gossein jobber ofte dokumenterende gjennom fotografiske medier, og i utstillingen tar han for seg terrorhandlingen i Regjeringskvartalet ved å fokusere på de materielle konsekvensene: Gjennom arbeidene studeres det krakelerte monteret intendert for dagens avis utenfor VG-passasjen. Avisen inne i monteret har ikke blitt byttet ut siden hendelsen og er derfor fortsatt datert 22. juli. Som nyhetsopplysende er monteret nå verdiløst, for tiden har stoppet her. Ghossein samarbeider nå med KORO om bevaring og omplassering av monteret.

Et prosjekt uten sidestykke både tematisk og uttrykksmessig, er Marthe Andersens videoverk Hand of Glory. Handlingen dreier seg i hovedsak rundt en rekke videosamtaler mellom to personer, gjennomført på tegnspråk og ved hjelp av en stemmeoversetter. En av protagonistene forteller om hvordan han plages av bankelyder og uhygge – den døde hånden er på ferde. Spekket med overdrevne «spesialeffekter », glitter og glamorøse nattbordsstilleben er vi vitne til en hysterisk lek med skrekkfilmgenren og komedien, noe Andersen selv kaller kunst-horror. Verket ble først vist på Småflaskemuseet, men det filmatiske fremkommer bedre i kinosalen hos UKS.

Arbeidene til Ragnhild Aamås skiller seg også ut som interessante, dog mangefasetterte og gåtefulle. Internett er hovedsakelig kilde for bilde- og tekstmaterialet. I gangen på Kunstnernes Hus vises et banner med et sitat av tenkeren Susan Buck-Morss hentet fra en samtale om kunst med teoretikeren Victor Tupitsyn. På Black Box Teater er et liknende banner (denne gangen med forvridde bilder av norrøn ornamentikk), samt et overhead som projiserer skyggebilder av planter og objekter. En vifte sørger for at bildet hele tiden er i bevegelse. Aamås fremfører også flere spoken word events der fragmentariske tekster leses opp. Hun er opptatt av å leke med arketyper, og viser hvordan språklige misforståelser kan være utgangspunkt for nye ideer, men opplesningene blir noe langtekkelige.

«20 MA Exhibitions» presenterer mange interessante prosjekt og lovende kunstnerskap, men utstillingskonseptet gagner utvilsomt enkeltstudentene fremfor klassen. Idet studentene viser sine arbeider separat blir de desto mer blottlagt, samtidig som forventningene øker. Det betyr at de studentene som har lagt mest ressurser i visningen av sine arbeider, og endt opp med egnede lokaler, er de som kommer best ut av situasjonen. Veien fra atelier til visning er dessuten tidvis svært kort. En slik råhet har potensial til å skape dynamikk mellom verk og visningsrom, men det kan også svekke arbeidene fordi presentasjonen av dem virker tilfeldig. Enkelte ville hatt godt av å ta visningen av sine egne verk mer på alvor og ikke glemme at man stiller ut fordi man ønsker å nå ut med et innhold. Men der presentasjonen av arbeidene og visningskonteksten snakker sammen, fungerer dette svært godt.