I mellomrommet

Av: Tine Semb

Publisert:

Utgave: 4/2012

Del: 

Både tittelen og utstillingsteksten til masterutstillingen for Kunstfag antyder et ønske om å plassere studentenes arbeider et sted der de kan betraktes utenfor den språklige og kategoriske måten å tenke om kunst på.

Denne holdningen kan fort bli anklaget for å være naiv. Utstillingen kan være problematisk å angripe om man ikke aksepterer en slik hovedtanke, eller man kan se det som en interessant kuratorisk tilnærming.

De 18 studentene er fordelt mellom instituttene for grafikk, tekstil, keramikk og metall, men de færreste arbeidene oppleves som mediespesifikke eller tradisjonelle. Studentene fremhever seg snarere som eksperimentelle i sin holdning til materialvalg. En av disse er Hedvig Winge med Paper Hanging in Line. Over en veggflate på flere meter har papirfiller dyppet i våt leire tilsynelatende blitt kastet, eller på annen måte blitt påført. I gråbrune valører assosierer den lineære komposisjonen til typografi, men er fullstendig oppbrutt og uten en forståelig syntaks. Winge utforsker leirens potensial, men hennes arbeider kan også betraktes som en tilnærming til det tekstile eller til maleriet. Uavhengig av materialene uttrykker arbeidene både en aggressivitet og et raffinement.

Ingeborg Resell Elieson er blant studentene som forener spissfindig håndverk og en viss grad av funksjonalitet i sine objekter. Alle arbeidene er satt sammen av flere materialer, i hovedsak hvit marmor, tre, sølv og komposittmaterialet corian. De minste arbeidene kan bæres rundt halsen, men er likevel ikke primært å betrakte som smykker. Elieson har omtalt objektene som hybrider, og dette beskriver godt den ubestemmelige blandingen av ting og assosiasjonene til skapninger. Inntrykket forsterkes av at overgangene mellom materialene er nesten umulige å spore, og de fremstår som formmessig perfeksjonert og samtidig organiske.

I utstillingens modigste innslag møtes den besøkende av aper, vikinger, sirkustelt og mindre flatterende portretter. Marthe Karen Kampens installasjon er en stor collage av tegninger, malerier, tekster, skulpturer og funnede objekter. En videomonitor på gulvet fungerer som et slags midtpunkt. Den viser klipp av Kampen i aksjon på grafikkverkstedet strevende med Munchs gamle presse, på jakt etter rariteter i en brukthall, spillende på belginstrumenter i stua, eller matende en vill rev. Humor er sterkt tilstede i arbeidene, ofte gjennom korresponderende bilder og konsepter som vanligvis ikke hører sammen, som i maleriet Jesus som stol. Samtidig oppleves verkene som blottlagte, og reflekterer en undring og åpenhet.

Utstillingen er kuratert av Linus Elmes, daglig leder ved UKS. Han har jobbet tett med studentene, arkitekt John Robert Nilsson og skribent Jens Soneryd. De har lykkes godt i å lage en helhetlig ramme rundt utstillingen der studentenes arbeider holdes i fokus. Her er katalogen viktig som et redskap til å identifisere verk med student, samt gi en fyldig presentasjon av hver kunstner. Dette gjøres over flere sider der både arbeidene, studentenes anvendte verktøy og materiale er godt dokumentert. Katalogen er utelukkende engelskspråklig og inneholder en omfattende tekst av Soneryd. Med et historisk tilbakeblikk beskriver han hvordan det uforklarlige, og det som vanskelig har latt seg beskrive med ord, har endt opp i en posisjon som «suspekt». På en interessant måte foreslås en revurdering av hvordan vi tenker kategorisk, og heller fokusere på hva som er gjort og hvordan.

Utstillingen vises i sin helhet i det nye Galleri Seilduken. Utstillingsarkitekturen er endret fullstendig for anledningen, og det er tydelig at man har jobbet med utfordringene knyttet til visningsrommenes kapasitet. Nye rom er konstruert på innsiden av bygget, der halvtransparente bomullsduker fungerer som nye vegger og tak. På denne måten har veggplassen blitt utvidet og verkene kan betraktes mer avgrenset. Til tross for alle grep som er gjort blir det i overkant trangt for flere verk. Hardest går dette utover de større og ekstroverte arbeidene som nevnte Paper Hanging in Line, som blir tilnærmet umulig å betrakte i sin helhet uten å være i konflikt med andre verk. Dette utfallet er ikke uvanlig i avgangsutstillinger, men det er likevel synd da utstillingen rommer en rekke sterke arbeider som krever og fortjener mer rom.