Kunst på tanken

Av: Marius Meli

Publisert:

Utgave: 4/2012

Del: 

På avgangsutstillinger forventes kanskje ikke den samme kuratoriske helheten som i utstillinger for øvrig. Likevel: Når deltakerne i mange år har deltatt i en felles samtale er det alltid med en viss spenning en leter etter sammenheng i resultatet.

I årets masterutstilling er det vanskelig å sette fingeren på noe spesifikt for Kunstakademiet i Trondheim med tanke på tradisjons- og materialvalg. På det tematiske planet er det en ansamling å spore rundt det økologiske – natur og menneskets plass i den. Utstillingen fremstår som kompakt, noe som ikke bare kommer av at kunsten er viet et mindre område i Trondheim Kunstmuseum enn tidligere, men også av at den rammes inn av Jasmin Hursts konseptuelle installasjon Tanke (2012). Uniformer, bensinpumper og organisering av museumsbutikken er blant virkemidlene som er tatt i bruk for å transformere utstillingslokalet til noe i retning av en bensinstasjon. Verket synliggjør den arkitektoniske ideen bak nybygget til Gråmølna – arkitekt Per Knudsen lot seg inspirere av bensinstasjonen som tidligere har stått på tomten, noe som resulterte i et stort tak som løper ut fra råbygget. Verket fungerer som en ironisk kommentar til ideen om «å tanke opp» med kunst: Ved å løfte slangen fra en av bensinpumpene foran bygningen og lytte til tuten, kan en høre opptak av annen del av installasjonen som befinner seg inne i heisen. Imens går telleverket. Den hørbare installasjonen består av to intravenøsposer som drypper vann, den ene i et beger som flyter over, den andre på en varm stein. Her løper avmektighet som godt kan være kunstens, parallelt med en økologisk fortolkning: De utrenskede hyllene i museumsbutikken får meg til å tenke på den petroleumsbaserte infrastrukturen som vokser seg stadig større til tross for at forrådet utarmes.
Joakim Blattmann Moldestads installasjon Treverk (2012) består av oppstykkede trestokker med høyttalere hvor vi hører lydopptak av knirkende trestammer. Plasseringen i museets visningsvindu kontrasterer bra til Hursts bensinpumper. Desentreringen av trematerialet og lyden, det organiske som stykkevis og delt in absurdum, kan leses som problematisert natur. Men den kritiske tilnærmingen står ikke alene: Kunstneren har forsynt sitt publikum med sitteunderlag og tilbyr installasjonen som en behagelig chill zone.
Økotemaet kommer også til uttrykk i Andreas Schilles Kartet og terrenget (Rødliste 2011) som er en metikuløst håndskrevet liste over utrydningstruede, utdøende eller utdødde arter i norsk flora og fauna, og fyller et stort ark. Skriften er utført med et usikkert, men samvittighetsfullt håndlag som maner frem en menneskelig stemme i møtet med den sårbare naturen. Vår tids kart hører ikke sammen med ekspedisjonens og utforskningens drømmerier, men kan som her være fortegnelser over et terreng som skrumper inn.
Kurator Jonathan Watkins har sikret en god flyt gjennom de forskjellige delene av utstillingen. På denne måten fungerer de også godt sammen, for selv om det er store kontraster mellom uttrykkene er det få som fremstår som utfordrende. Et lite stykke utenfor denne samtalen finner vi Greger Stolt Nilsens to bidrag. Den digitale og mekaniske maskinen Uten tittel (2012) forer sin egen mikrofon med lyd helt til den utarter i opphissede spastiske bevegelser. Nilsens andre bidrag Route (2012) er en visning av filmen Detour (1945) som er klippet opp i sekundlange biter og spilt av etter synkende lysverdi, altså fra lyst til mørkt. De to tekno-pessimistiske nonsensiske verkene fungerer godt som brudd i en utstilling som heller mot det lavmælte.