Romantisk fasadearbeid

Av: Mona Pahle Bjerke

Publisert:

Utgave: 7/2006

Del: 

Den unge billedkunstneren Geir Harald Samuelsens bilder har i høst vært presentert gjennom to separatutstillinger, «Exit Stetind» i Fotogalleriet og «Feltarbeid» i Galleri Trafo. I tillegg var han representert med et ikke ubetydelig antall malerier i den medieprofilerte salgsutstillingen «Norske Bilder» i Rådhusgalleriet.


I Fotogalleriet presenteres vi for en fotografisk billedserie som dokumenterer bestigningen av det vakre, forrevne og majestetiske fjellet Stetind. I et høystemt og lyrisk essay gir kunstneren, som også er fjellklatrer, til kjenne sin kjærlighet til fjellet. Sammen med de gåtefulle bildene av det svært berømte og fotogene motivet, bidrar denne teksten til en forståelse av prosjektet som en romantisk søken ut i naturen, for å gi uttrykk for en personlig og sterk naturopplevelse. Selv om han har byttet ut pensel og staffeli med kamera og klatreutstyr, er prosjektets grunntone utvilsomt romantisk.
Men bildene blir ikke bare en visuell reiseskildring. Samuelsen har nemlig i neste omgang avfotografert fotografiene, slik at de også avspeiler de skiftende lysforholdene i atelieret hans. På denne måten blir bildene også en skildring av den kunstneriske prosessen. De endrede lysforholdene gjør oss samtidig bevisst på tiden det har tatt ham å bearbeide bildene, og på denne måten bryter han klart med det umiddelbare, dokumenterende utgangspunktet.
Bruken av lysreflekser får det til å se ut som om fjellet er innhyllet i en opplyst, lavthengende tåkedis. Dette lader bildene med en sakral stemning, som styrker det romantiske preget. Men denne speilbildeeffekten, som bryter med fjellets mektige silhuett, viser også hen til fotografiets overflate, og gjør oss dermed oppmerksom på det fotografiske mediets gjennomsiktighet. Først når dette lysspillet synliggjør den glatte, blanke overflaten, ser vi selve fotografiet, og ikke bare motivet. Dette lysspillet kan også forstås som en referanse til den fotografiske prosessen, som jo nettopp er en utmåling av lys, tid og hastighet.
I utstillingen i Galleri Trafo flytter Samuelsen blikket fra naturen til byen. Foruten en rekke halvmonokrome malerier som alle har tittelen Feltarbeid, presenterer han også en stor plakatmontasje Feltarbeid/Fasadearbeid, som dokumenterer hans egen arbeidsinnsats som fasadeklatrende vindusvasker 30 meter over bakken i noe som godt kunne vært en skyskraper, men som visstnok er flyhangaren på Gardermoen.
Maleriene er enkle og lavmeldte. Med spatel eller glassplate har han strøket glinsende billakk på aluminiumsplater med tilsynelatende raske og fyndige strøk. Bildene har et hardt og mekanisk utseende, som fotografier ødelagt under eksponering.
I det ytre er de to utstillingene relativt forskjellige. Fotogalleriet presenterer fotografier, og Trafo viser hovedsakelig malerier, likevel har de en felles grunnstemning. En litt underlig blanding av en nesten modernistisk overflatedyrking gitt et romantisk og personlig tilsnitt. Dette fungerer ganske bra i Fotogalleriet, kanskje nettopp fordi det er et visst samsvar mellom uttrykket og det romantiske tilsnittet. Det er denne overensstemmelsen som mangler i Trafo-bildene. Samuelsen beskriver spatelmaleriene som personlige, og understreker sitt eget fokus på overflaten. Det fremstår som underlig når han investerer denne personlig stemningen, i et mekanisk, kjølig formspråk lånt av kunstnere som Sigmar Polke og Gerhard Richter. Mens Samuelsen tar maleriet i en romantisk og nesten sakral retning, med sterkt fokus på det personlige, jobber jo Polke og Richter i motsatt retning, med en demystifisering og detronisering av maleriet. Denne underlige kontrasten gir Samuelsens malerier et uklar og famlende uttrykk.
I rettferdighetens navn skal det jo også sies at det er en tøff skjebne for en ung, ikke altfor etablert kunstner å stille ut side om side med en gigant som Damien Hirst, slik Samuelsen gjør i Galleri Trafo. For selv om dette naboskapet også kaster en viss glans, kommer han utvilsomt en smule i skyggen. Dette kan selvfølgelig være noe av grunnen til at jeg opplevde bildene som så lite viktige.
Kanskje er en annen grunn til at prosjektet liksom ikke griper helt, at han legger seg for tett opp til sine kunstneriske forbilder. I hans spatelteknikk, der han maler på aluminium og dveler i spenningen mellom et malerisk og et fotografisk uttrykk, trekker han så åpenbare veksler på Richter at det nærmer seg plagiat. På samme måte som Stetind-prosjektet ikke akkurat profiterer på dets nærhet til Peder Balkes fantastiske Stetind i Tåke, blir også disse bildene som matte gjentakelser. Og det er ikke i og for seg problematisk at han gjentar tidligere utprøvde strategier, kravet om originalitet i kunsten er jo for lengst foreldet, men likevel venter man vel i det minste at en kunstner setter de velbrukte strategiene i et nytt lys. Jeg forventer ikke at en kunstner skal gi meg nye, dyptgripende innsikter, men jeg venter at han i det minste skal vekke noe i meg: en følelse, eller en assosiasjon, – eller at han skal sette meg på sporet av noen interessante spørsmål.
Så Hirst er ikke den eneste giganten som setter Samuelsen litt i skyggen, han kommer også i en selvforskyldt skvis mellom Gerhard Richter og Peder Balke.