Sett - Ole Martin Lund Bø

Av: Billedkunsts redaksjon

Publisert:

Utgave: 5/2012

Del: 

Ole Martin Lund Bø forteller om fire kunstopplevelser som har gjort inntrykk.

På Venezia-biennalen i fjor så jeg to installasjoner av den britiske kunstneren Haroon Mirza; The national apavillion of then and now og Sick. Begge disse arbeidene er like presise i sin enkle bruk av materialer og objekter, selv om ordet presis gjerne passer bedre på det førstnevnte arbeidet. Min favoritt av disse to er imidlertid den siste, som er langt mer subtil i sin sammensetning enn den andre som er treffende, om litt one-liner-aktig. Når bestanddelene er få, tilføres hver del mye mening. Mirza gjør dette veldig treffsikkert.

For vel tre år siden så jeg videoen til låten Stress av Justice fra 2007. Selv om den er gammel så har jeg ennå ikke fått den byttet ut med en ny favoritt. Den beskriver en gjeng ADHD-ungdommer av typen speed freaks som rastløst utøver vold mot alt og alle i sine omgivelser. Den treffer veldig på angstknappen. Nydelig.

Jeg ble kjent med Oslo-baserte Hai Nguyen Dinh fra bandet Next Life da vi inviterte ham til å spille i en privat leilighet i New York under utstillingsprosjektet «Between Mountain», der jeg stilte ut sammen med Margrethe Aanestad og Else Leirvik tidligere i år. Han gjorde en ti minutter lang konsert som hadde overraskende virkning på meg. Han sier selv at han spiller avantgarde svartmetall. Jeg opplevde musikken som et minimalistisk og følelsesmessig massivt eksistenssjokk. Det er ikke headbanging som ligger fremst i hodet, men livets større spørsmål som puster deg i nakken.

Gaspar Noés film Enter the Void fra 2009 er en av mine absolutt beste filmopplevelser. Jeg så den på Cinemateket i Oslo i fjor. Det er en syretrip av en film, uten å stå i fare for å bli heroin-hipster-aktig. Den handler om en fyr som bor sammen med sin søster i Tokyo. Han selger dop og hun er stripper. Filmen bruker mye tid på sekvenser som oftest blir redigert bort, antagelig fordi folk flest vil synes det er kjedelig med et batikk-aktig abstrakt fargespill som stadig gjentar seg. Måten filmen er laget på gjorde at jeg ikke kunne forholde meg så distansert til mediet som jeg vanligvis gjør med film, men ble tvunget inn i en tilstand som ikke nødvendigvis var behagelig, men virkningsfull. Anbefales.