Polemikk og propaganda

Av: Tine Semb

Publisert:

Utgave: 5/2012

Del: 

Da Trondheim Kunstmuseum gjenåpnet i juli, ønsket museet å rette fokus på nasjonal identitet og ideen om et fellesskap som ikke baserer seg på landegrenser.

Åpningsutstillingen «Sammen» ble presentert som «propaganda for det gode», og i anledning av utstillingen heiste direktør og kurator Pontus Kyander et monokromt flagg ved museets portal. Museets standpunkt og retorikk har skapt debatt i ulike medier. Billedkunst har snakket med Kyander og en av debattantene i saken, Marit K. Flåtter.

Pontus Kyander direktør for Trondheim Kunstmuseum

– Hva tenker du om at museets ønske om å fremme åpenhet og toleranse har blitt anklaget for å være didaktisk og for å ta oppmerksomheten vekk fra kunsten?
– Den kritikken utstillingen ble møtt med fra ArtSceneTrondheim, sprang ut av en formulering i pressemeldingen om at utstillingen var ment som «propaganda for det gode». Ordet propaganda brukes generelt ikke i positiv forstand og heller ikke som karakteristikk av virksomheten til et museum. Dette var bevisste valg og polemiske virkemidler, nettopp for å markere et standpunkt til de spørsmålene utstillingen tar opp. «Det gode» er også et relativt begrep. Min tekst (pressemeldingen, journ. anm.) er for øvrig tydelig på å skille mellom kunsten som vises og det rammeverk utstillingen utgjør som helhet.

– Du har uttalt at ingen nasjoners flagg vil henge ved museet i din tid som direktør – med unntak av nasjoner som ikke er avgrenset til territorier. Kan du utdype forskjellen mellom det nasjonale og folkegrupper?
– Det er ikke i museets interesse å bruke noen form for nasjonale eller religiøse symboler, dersom det ikke inngår i en kunstnerisk sammenheng. Etniske grupper er imidlertid interessante for en grunnleggende samtale om «nasjon», da de ofte hevder å være «nasjoner» uten eget territorium. Museet har ikke tatt stilling til andres flaggbruk og heller ikke uttalt seg om det norske flagget. Vi har dessuten aldri hatt flagg på Trondheim Kunstmuseum. Da bygningens gamle flaggstang dukket opp på loftet, var spørsmålet: Hva kan den brukes til i 2012? Vårt purpurfargede flagg er ikke et kunstnerisk prosjekt i seg selv, men en videreføring av et fargevalg i foajeen, der kunstner Gerd Tinglum har vært rådgiver.

– Kan man si at tanken om det nasjonale i hovedsak er problematisk fordi den både er inkluderende og ekskluderende, og at ansvar er tett tilknyttet eierskap?
– Nasjonen blir problematisk i det øyeblikket en person eller en gruppe mennesker ikke kan, ikke får lov til eller ikke vil underlegge seg en viss nasjonal tilhørighet. Jeg mener at man i dag ikke må sverge troskap til «Gud» for å aksepteres som en del av et fellesskap, og like lite mener jeg at man kan kreve at mennesker sverger til en «nasjon». På samme vis finner jeg det merkelig at nasjoner gjør krav på «eierskap» til sin befolkning gjennom statsborgerskap. Nasjonalstatens tankegods bygger blant annet på dette. At et demokratisk samfunn forutsetter lojalitet til sine lover og regler, er en annen sak.
– Er det da et mål å fri seg fullstendig fra tanken om nasjonal forankring eller andre former for inndelinger?
– Jeg tror verken det er ønskelig eller mulig å viske ut de ulike perspektivene som er basert på historie, språk, religion, «kultur», ideologi eller annet. Det kommer alltid til å finnes slike kollektive og personlige synsvinkler.

– Vil du si at museet som institusjon har tatt ansvar ved å ta opp dette?
– Vår hensikt var ikke i første omgang å problematisere det nasjonale, dette var snarere en retning som diskusjonen tok i media. Vi ønsket å snakke om menneskelige fellesskap basert på noe annet enn etnisitet, religion og nasjon. Dette er et viktig ansvar som vi følger opp gjennom blant annet publikumssamtaler. Det neste nå er et arrangement som skal hete «Te på teppet», der kloke (med) mennesker får diskutere viktige felles ting. Deriblant «godhet»!

Marit K. Flåtter, billedkunstner og redaksjonsmedlem i nettmagasinet ArtSceneTrondheim

– Temaene Kyander og Trondheim Kunstmuseum tar opp, strekker seg langt utenfor kunstfeltet. Er du enig i at ideen om «nasjonen» og «det nasjonale» er verdt å problematisere?
– Om man inviterer til en diskusjon om nasjonalitet, kan det med fordel formidles på en kritisk, mangefasettert og/eller subtil måte. Legger man derimot fram sin versjon av fellesskap som en fasit – slik Trondheim Kunstmuseum har valgt å gjøre – oppstår retoriske formidlingsproblemer, og institusjonen risikerer å tilføre debatten et (multikulturelt) selvbedrag på kunstens vegne.

– Da flagget ble reist, var det ikke ment som et kunstprosjekt, selv om det ble utført av en kunstinstitusjon. Er det uttalelsene rundt eller flaggheisingen i seg selv som provoserer?
– Museets forskjellige forsøk på å flytte ansvaret for flagg-uttalelsen over på interiørmessige, og ikke politiske, hensyn – de har for eksempel trukket frem Gerd Tinglums rosa søyler i foajen som årsak – er, om ikke annet, ganske underholdende.

– I en kommentar på nettstedet ArtSceneTrondheim trakk du frem uttalelsen om propaganda for det gode som uheldig, fordi den er populistisk og baserer seg på gitte definisjoner om «det gode». Kan du si litt mer om dette, og hva tenker du om museets rolle som meningsytrer i denne sammenheng?
– Min kommentar «Propaganda for det gode» setter spørsmålstegn ved Trondheim Kunstmuseums retorikk ettersom institusjonen startet en debatt der begrensning er utgangspunktet. I teksten ønsket jeg å minne om at dualistiske motsetninger risikerer å bidra til en polarisering. Et karikert og ensidig samfunnsbilde formidlet av en kunstinstitusjon – uavhengig av om intensjonene er gode eller ikke – oppfattes i lys av dette som problematisk.

– Du har særlig kritisert museets retorikk i formidlingen av åpningsutstillingen og gjennom håndteringen av debatten rundt. Hva mener du er hovedproblemet med måten de har henvendt seg til publikum på?
– Institusjonen innleder en debatt om nasjonalitet ved å tegne et bilde av et helt samfunn som er besatt av sin nasjonale identitet. Det at overdrevne påstander – som at debattklimaet i Norge er ufritt – pøses ut fra museets direktør, oppleves som en altfor hardnakket vinkling fra institusjonens side. Det oppfattes som et forsøk på å overtale en kulturoffentlighet framfor eksempelvis å diskutere hvorvidt det eksisterer ulike grader av ekstremisme. I media har Kyander dessuten gjentatte ganger forsøkt å spille på frykt. Da han sammenlignet bombetrussel-spøken (museet ble utsatt for bombetrussel på åpningsdagen og måtte evakuere lokalet, journ.anm.) med reelle terrorforsøk, fikk man inntrykk av at Trondheim Kunstmuseum mangler kompetanse til å håndtere pressen. Denne typen forvrenging av fakta er uheldig og går utover museets renommé.