Respekten for feil – intervju med Knut Henrik Henriksen

Av: Rasmus Hungnes

Publisert:

Utgave: 5/2012

Del: 

– Jeg kommer hele tiden tilbake til det å la et offentlig volum som har forandret seg over tid, få definere skulpturene mine. De springer gjerne ut av dette «noe som gikk galt», en slags «arkitektonisk tvil» eller en «arkitektonisk frustrasjon», sier Knut Henrik Henriksen som åpner utstilling ved Bergen Kunsthall i september.

Knut Henrik Henriksen forteller om arbeidet Architectural Doubts, som ble vist i Hamburger Bahnhof i 2004: En midlertidig skulptur manifestert som en furupanelvegg på 15 x 30 meter, som både blokkerte og aksentuerte overgangen mellom museets nye inngangsparti og den gamle, store utstillingshallen.
– Jeg så for meg arkitekten som «monterte» denne hallen på en klassisistisk jernbanestasjon. Skulpturen fulgte en overgang i bygningsmassen med særdeles mange uavklarte linjer og volumer, og visualiserte disse endringene. Slik sett kan man si at skulpturen er definert av et offentlig volum som har forandret seg over tid – en slags tidsavstøpning. Den er også bygget i et materiale som har med min kulturarv å gjøre. Det er en annen ting jeg stadig vender tilbake til, å bruke min egen kulturelle bakgrunn til å definere en skulptur. Furupanelet kan sees i bakgrunnen på stort sett alle foto jeg har fra Norge. Det fungerer nesten som et slags tablå.

100 prosent realisme

– Furupanelet har vel nærmest blitt en slags signatur for deg?
– Jeg bruker materialene til det de er laget for, sier Henriksen.
– Furupanelet er for eksempel laget for å bygge vegger. Når jeg bygger skulpturer som følger bruken materialene var tiltenkt, oppstår det noe jeg kaller en slags «100 prosent realisme». Materialene og størrelsesforholdene i verket refererer hundre prosent til virkeligheten. Skulpturen i Hamburger Bahnhof er rimelig massiv. Den grenser til arroganse på mange måter, men den har en sensibilitet i seg også, på grunn av materialet, plasseringen og det bakenforliggende konseptet. Panelet lukter, det er et varmt materiale. Alle som gikk inn i museet, gikk bort og tok på skulpturen, kjærtegnet den, klappet på den, og på grunn av materialets natur forsvant massen inn i et hav av gult lys. Det er en type sensibilitet jeg liker veldig godt. At det ikke bare blir en gest. Det handler ikke om å blokkere rommet. Jeg tilfører arbeidet en opplevelse. Jeg kunne også gjort det hvitt, i gips, men da stopper det, det blir litt tørt i munnen.

Det handler om respekt

– I Frankrike kommer alle trematerialer i ferdigkuttede lengder, forteller Henriksen, og viser frem dokumentasjon av et prosjekt han gjorde på Frac des Pays de la Loire i Nantes. I museets tak er det bygget inn noen intrikate lyskasser som slipper inn dagslyset. Henriksen stappet inn en mengde franske standardlekter, som den reneste gangbang, og resultatet ble en skulptur definert av lyskassenes form. Samme prinsipp, eller idé, ble gjentatt på Momentum i 2007, hvor Henriksen bygget en «gardin» av lekter fra taket foran utstillingsrommets panoramavindu, men denne gangen brukte han norske lekter, som ikke kommer i standardstørrelser, men i tilfeldige lengder. – Jeg liker ofte å jobbe med minimale virkemidler, med minimal energi, men maksimal effekt. Jeg organiserer materialet mer enn jeg manipulerer det. I disse prosjektene er det ikke gjort et eneste kutt. Det handler om ydmykhet, det handler om respekt for materialer og produksjon. For all tid og energi som er puttet inn i hver eneste treplanke. – Du blander deg ikke opp i andres arbeid? – Nei, jeg holder en distanse til det. Men jeg ironiserer ikke over det heller. Det ligger en komikk i dette med Frankrikes versus Norges treplanker, selvfølgelig, men det er ikke det som er poenget i arbeidet. – Apropos både tre og respekt for materialer: «Rauhfaser» er et tapet laget av papir og treflis, som ble oppfunnet i Tyskland på midten av 1800-tallet og finnes i nærmest alle tyske boliger den dag i dag. Tapetet er laget for å tåle røff behandling. Man kan bore hull i det og sparkle igjen, og man ser ikke spor etter arbeidet på grunn av treflisteksturen. Det er en hyllest til tre: Papirtapetet er hengt opp rett fra rullen, og jeg drysset på kullstøv, som jo også er tre. Dermed oppstår det en «kvasi-avstøpning» av alle ujevnhetene i tapetet. Disse skulpturelle tegningene heter Black Avalanche.

Himmelen over Berlin

Der vi befinner oss, i Henriksens Berlinleilighet, er det ingen Rauhfaser-tapet i sikte. Det har Henriksen egenhendig fjernet. Veggene i stuen er malt i Le Corbusier-himmelblå, i full harmoni med himmelen over Berlin. I de andre rommene er alle de dominerende fargene; grønt, grått, lilla og blått, justert til samme valør, noe som gjør at de vil fremstå som like dersom man skulle finne på å knipse et svart-hvitt-foto.
– Det er slik matematikk jeg liker, sier Henriksen.
Han nærer nemlig en sterk interesse for systemer og standarder, og forteller gladelig om formater basert på en trettendedel av en eller annen kanadisk skogsarbeiders underarm, om papirstandarder med pompøse, kolonialistiske navn som «The Elephant», «The Eagle» og «Royal et eller annet», om A-formatets logikk og alle de usynlige linjer man kan trekke ut derifra. Han jobber ofte med å reversere denne typen underliggende logikk, for det må da ha vært en tvil der også, da disse standardene ble bestemt?

Svingradius nå og da

Modernismens kanskje mest kjente villa, Villa Savoye utenfor Paris, ble tegnet av Le Corbusier og var basert på svingradiusen til en Citroën 1927. Hvorfor Citroën og ikke for eksempel en Ford? Der kan man bare spekulere, og for eksempel koke i hop plausible historier om markedsinteresser og Corbusiers drøm om å bygge en fransk millionby fra grunnen.
– Jeg tok tak i denne tvilen og tegnet Villa Savoye på nytt, basert på min egen bil, en Opel Astra 2006. Den har en langt mindre svingradius enn Citroën 1927, så villaen krympet betraktelig, forteller Henriksen.
Skulpturen som sprang ut fra dette, Villa Savoye redrawn with an Opel Astra 2006, en elleve meter lang vegg av lekter, ble stilt ut på galleriet Sommer & Kohl i Berlin tidligere i år. Arbeidet skal vises ulike steder til neste sommer, blant annet ved utstillingsstedet Opelvillen i Rüsselsheim, hvor Adam Opels sønn holdt til.

Om å snu et problem

– Jeg har en veldig stor respekt for feil, sier Knut Henrik Henriksen. Som regel blir hans arbeider trigget av noe ved stedet der han jobber. Som Vasarely-dørhåndtak man tar tak i (uten å vite at det er stor kunst) hver gang man entrer Galerie Denise René i Paris. Eller som alle de tingene man ikke kan gjøre når man blir invitert til å lage utsmykking på King’s Cross Station i London. Eller også kondensproblemene i Kunstmuseum Bern. Her laget han et kutt langs en av gallerirommets «usynlige linjer» og gjorde en byggteknisk feil – en «arkitektonisk frustrasjon» – om til noe vakkert og poetisk. Han kalte tittelen på verket: A story about the sun, the moon and a chipboard removed to reveal the pearls of water.
enriksen fortsetter å snu problemer til noe konstruktivt. Da han like før sommeren ble invitert av Bergen Kunsthall til å lage en utstilling, lå hele Bergen for hans kunstneriske føtter. Han endte opp med å ta tak i Rådhuset, som er tegnet av Erling Viksjø. Fem minutter etter at alle involverte instanser hadde gitt klarsignal til prosjektet, ble det oppdaget at den sandblåste betongfasaden hadde begynt å smuldre opp etter førti problemløse år. Denne «arkitektoniske frustrasjonen» blir ganske enkelt integrert i prosjektet. I september lager han en slags prologutstilling kalt «Echoes» på fasaden av Bergen Kunsthall. Utstillingen vil bestå av skulpturer som manifesterer seg som «arkitektoniske lydbølger » med referanser til rådhuset, som står på motsatt side av Lille Lungegårdsvannet. Den opprinnelige utstillingsplanen vil bli gjennomført etter at restaureringsarbeidet er ferdig, under tittelen «Notes to Stones».
– Jeg har veldig lyst til å begynne med akvarellmaling nå, opplyser Henriksen gåtefullt.