Kunsten etter den 22. juli

Av: Beate Petersen

Publisert:

Utgave: 5/2012

Del: 

Skal kunsten respondere på terror? I så fall, på hvilken måte? Billedkunst har snakket med ulike aktører på den norske kunstscenen om hvordan man tilnærmer seg en så grufull hendelse.

«Å skrive dikt etter Auschwitz er barbarisk», hevdet Theodor W. Adorno etter den andre verdenskrig. Med andre ord: Han ville advare mot alt som kunne virke forsonende når det gjaldt det absolutte barbariet Holocaust representerte. Folkemordet måtte få betydning for vår måte å tenke og skrive på. Hva så med den 22. juli? Om det var sjokket, følelsen av uvirkelighet, som preget Norge de første ukene etter terrorangrepet, og også, en særskilt følelse av fellesskap, hvordan er situasjonen nå, ett år senere? Har hendelsen påvirket vår måte å tenke på? Å lage kunst på? Og hva kan kunsten bidra med i en slik situasjon? Hvordan balansere mellom behovet for å trøste, lindre, hedre, slik man eksempelvis gjør med de planlagte minnesmerkene, og å stille kritiske spørsmål til vår egen selvforståelse og væremåte?

Kunstneriske gjensvar
En rekke kunstnere har allerede brukt terrorangrepet som utgangspunkt for egne arbeider. På en utstilling i Akershus Kunstsenter i august 2011 viste Eline Medbøe et minneteppe bestående av lapper laget av pårørende etter selvmordsofre, med en åpenbar parallell til de pårørende etter den 22. juli. Tor Jørgen Van Eijk deltok på det årlige The Armory Show i New York med en video filmet natten etter bombeangrepet i Regjeringskvartalet. Håkon Bleken viste maleriet Uten tittel på Galleri Brandstrup i våres – et maleri han selv beskrev som et slags sorgarbeid knyttet til massakren på Utøya. I Oslo domkirke denne sommeren stilte Borgny Farstad Svalastog ut en billedsuite på elleve monotypier relatert til terrorangrepene. Og på Vestfossen Kunstlaboratorium viser Morten Viskum en avstøpning av seg selv, iscenesatt som klovn og med karakteristika hentet fra Anders Behring Breivik.
I tillegg har kunstnerne Jan Christensen, Vigdis Fjellheim, Ahmad Ghossein og Sverre Malling, som Billedkunst har intervjuet i dette nummeret, alle arbeidet med denne hendelsen.
I løpet av det siste året har dessuten 52 av 56 kommuner takket ja til et monument laget av Nico Widerberg på oppdrag fra en anonym giver – til tross for sterk kritikk fra blant annet Billedhoggerforeningen. Og innen markeringen av 22. juli i 2015 skal to nasjonale minnesmerker være etablert, ett i Hole kommune og ett i Oslo.

Sorgarbeid og terapi
At kunst også kan være en form for sorgarbeid er noe Kjetil Røed sterkt betoner i sin anmeldelse av Medbøes minneteppe på Kunstkritikk den 16. august 2011. Her påpeker han at teppet forsterket den allmenne tilstanden Norge befant seg i etter terrorangrepet den 22. juli, og utførte en slags sorgmontasje i området mellom gallerirommet og de offentlige, mer eller mindre spontant organiserte minnestedene rundt omkring i landet: «Kunsten vegrer seg jo, som oftest, for direkte, fysiske og personlige menneskelige følelser som angst, sorg, lidelse, osv. I denne forstand viser Medbøes verk at kunstrommet, i likhet med kirkerommet for eksempel, kan brukes som rituelt område for sorgbearbeidelse.»
Kunstens og minnesmerkets funksjon i en sorgprosess har imidlertid vært et tema for diskusjon. I Aftenposten under en måned etter terrorangrepet stilte kunsthistoriker Jørgen Lund ved NTNU seg kritisk til kunstens potensielt terapeutiske oppgave. «Det å anbefale et bestemt medium, handling eller redskap i sorgsammenheng, er helt på siden av fenomenet sorg. Sorg er en følelse, en individuell erfaring», sa han blant annet her. Det var Kjetil Røed ikke enig i. I artikkelen «Kunsten bak terrorens maske» i Aftenposten den 13. mai 2012 påpeker han at kunsten kan virke samlende og gi fellesmenneskelige erfaringer et gjenkjennelig uttrykk.
«Bearbeidelsen av noe traumatisk – spesielt når det berører en hel nasjon – kan gjennomtenkes på et nivå som går lenger enn det private», argumenterer han. Noe Lund tok til motmæle mot i en replikk publisert på Kunstkritikk noen uker senere.
– Min inngang til dette var at jeg fikk en henvendelse fra en NTB-journalist rett etter 22. juli, knyttet til kunst som terapeutisk redskap, sier Lund til Billedkunst.
– For meg var det et klientifiserende perspektiv, som jeg var sterkt kritisk til. Kjetil Røed tolket meg dithen at kunsten ikke skulle ha med samfunnsmessige realiteter å gjøre. Men det er en misforståelse. Det jeg har sagt, er at sorgprosesser er dypt individuelle. Det finnes ikke noe kontor man kan ringe til og bestille hjelp fra, som heter kunst. Tror vi det, blir vi alle kunstbyråkrater, og vi glemmer hva den estetiske og kunstneriske dimensjonen består i.

Kunst og kriserasjonalitet
– Men er det virkelig tilfelle at sorg er et radikalt individuelt fenomen? Har ikke sorgen over det som skjedde, hele tiden befunnet seg i et offentlig felt og antatt en slags kollektiv, rituell form, med rosetog, gaver og brev til de døde og så videre?
– Jo. Og at vi mennesker griper til det estetiske når det ikke er annet å gripe til, det tror jeg. Men å si at nå må kunsten med stor K komme og gjøre det ene eller det andre, er noe jeg føler meg helt fremmed for. Og jeg mener at det er en av de diskusjonene kunsten har blir dratt inn i etter 22. juli, for eksempel i debattene rundt minnesmerkene. I iveren etter å få det på plass fortest mulig, glemmer man at det er et foreldet fenomen. Både modernismen og postmodernismen har i en viss forstand vært en eneste lang kritikk av monumentet. Men det virker som om man, når man kommer i sjokktilstand, får behov for å påkalle noe som kan virke samlende, og som skal hjelpe. Det er menneskelig. Men det er ikke kunstens og estetikkens vei.
Ifølge Lund er hele den retorikken som post 22.juli-diskursen har vært preget av, om at vi evner å møte problemene, at vi kan når det gjelder, at vi har våre verdier i orden, utgjort et utslag av en slags kriserasjonalitet.
– Det er ord som skal holde tårene tilbake. I stedet for å reagere med forferdelse og gråt kommer man med presteformuleringer, fordi man er redd for de virkelige reaksjonene.
– Og de reaksjonene må være individuelt formulert, ikke kollektivt?
– De er i hvert fall uforutsigbare, og i en forstand formløse. Noen forstenes, andre skriker. Det finnes ikke noen normal i dette, og i den forstand er de dypt individuelle. Så når jeg har uttalt meg om kunst i denne sammenhengen, er det for å forsøke å hindre at den kunstneriske og estetiske dimensjonen blir sugd opp av oppskrifter, som egentlig representerer en flukt fra følelser. Å reise et monument i rasende fart er den kunstneriske diskursens variant av utsagnet om at vi har våre verdier i orden.

En rift i vår normalitet
Et prosjekt som nettopp vil dreie seg om å undersøke virkeligheten etter den 22. juli, snarere enn å trøste eller virke samlende, er Vi lever på en stjerne. Det er et større internasjonalt utstillings- og formidlingsprosjekt i regi av Henie Onstad Kunstsenter og Fritt Ord, og med Tone Hansen og Marit Paasche som kuratorer.
Frem mot utstillingen som vil åpne i januar 2014, og som dels vil være basert på åpen innsendelse, dels på inviterte bidrag, vil det arrangeres en rekke forelesninger, seminarer og workshops. Sentralt i prosjektet står Hannah Ryggens teppe Vi lever på en stjerne (1958), som ble skadet av bombeeksplosjonen utenfor Regjeringsbygget. Flengen i den nedre delen av teppet har blitt behandlet av konservatorer, men vil ifølge Paasche beholdes.
– Slik vil teppet også representere et sår, en rift i vår normalitet, sier hun.
Med det omfattende prosjektet ønsker initiativtakerne å se hva kunstnerne kan bringe frem av ny kunnskap om det som har skjedd.
– Det handler om denne revnen i vår mentalitet, i vårt samfunns søvngjengeraktighet. Den har satt i gang en rekke diskusjoner om sentrale begreper, som for eksempel normalitet. Kan Breivik både være tilregnelig og gal? Hvor går grensen for hva vi tenker er normalt? Det normale er alltid en konstruksjon nært knyttet til ideologi, og er derfor viktig å analysere. Også kjærlighetsbegrepet var fascinerende sterkt oppe etter 22. juli. Men hva rommer det egentlig? Kan kjærlighet også være en politisk strategi? Og hva er forholdet mellom individ og fellesskap? Denne utstillingen vil gi anledning til å tenke videre på noen av de store problemstillingene vi står overfor, her til lands og i resten av Europa.
Paasche trekker i den forbindelse fram Ingunn Øklands anmeldelse av filmen Til Ungdommen i Aftenposten den 20. august. Her skriver Økland at det viktigste kvalitetskriteriet for alle kommende bøker, filmer, teaterstykker og komposisjoner om 22. juli er «evnen til å gjenåpne avgrunnen og vekke liv i medfølelsen.» Dette er Paasche uenig i.
– Jeg mener det er feil å stille det opp som det viktigste kvalitetskriteriet. Å gi rom for en kunst der vi bare skal sitte og kjenne på følelser, er ikke noe vi ønsker å gjøre. Vi vil snarere tenke videre rundt hvordan vår virkelighet ble avtegnet i offentligheten før den 22. juli, og hvordan den avtegnes etterpå. Hva er det vi har oversett? Hva er det vi ikke har tenkt ordentlig over? Mitt standpunkt er ikke at kunstnere har et særskilt politisk ansvar, men at de har et ansvar på lik linje med alle andre. Denne hendelsen inngår i et større politisk bilde, som ikke bare har med Norge å gjøre. Av den grunn ønsker vi også internasjonale innspill. Vi er fullstendig åpne, og håper definitivt ingen føler seg forpliktet til å sende inn noe de tror kvalifiserer til merkelappen politisk kunst. Det fører sjelden til gode arbeider, avslutter hun.