Det som ikke lar seg utviske

Av: Beate Petersen

Publisert:

Utgave: 5/2012

Del: 

Jan Christensen var blant de første som tok fatt i hendelsene den 22. juli. Han følte det nærmest gikk inflasjon i medfølelse, og ville gi et annet og dystrere bilde av tilstanden samfunnet befant seg i.

Den 22. september, altså på dagen to måneder etter terrorangrepet, viste den Berlin-baserte kunstneren Jan Christensen det tredelte verket En melankoli på Oslo Sentralbanestasjon. Et enormt fotografi av en utbrent fyrstikk var montert på fasaden ved hovedinngangen. På flytogets glassfasade stilte han ut et fotografi av en delvis utvisket dato og en blyant med et avbrukket viskelær. I tillegg viste han en stop-motion animasjonsvideo inne i jernbanehallen, basert på fotografier av solen. Christensen var invitert av Kulturbyrået Mesén til å lage et verk for Oslo S, som han var i ferd med å sluttstille da angrepet skjedde. Dét verket la han til side.
– Jeg er ikke spesielt patriotisk anlagt. Men da disse hendelsene inntraff, må jeg innrømme at jeg ble veldig berørt, og følte jeg måtte forholde meg til dem. Å presentere et kunstverk som ikke tok inn over seg det sjokket samfunnet nylig hadde opplevd, syntes jeg ville virke insensitivt.
– Ifølge kunstkritiker i NRK, Mona Pahle Bjerke, sa du den gang at du ville skape en motvekt til de tusener av roser og lys som ble sorgens uttrykk i tiden etter terrorangrepet. Og også, at du følte vi beveget oss vekk fra sjokket og sorgen og inn i en billedlig tåke av klisjémessige sorgbearbeidelser?
– Ja. Jeg observerte det som skjedde i etterkant av hendelsene, og spurte meg selv hva som egentlig foregikk her. På mange måter var det som det gikk inflasjon i medfølelse. Utfordringen ble å unngå en forflatning av det kunstneriske uttrykket, selv om det var et ytterst følsomt tema jeg tok for meg. I verket på Oslo S sa jeg ikke noe nytt, jeg sa det vi allerede visste og følte, men på en annen og dystrere måte enn det blomsterhavet gjorde.

Et invertert perspektiv
Utstillingsflatene på Oslo S er blant de største i byen. Det fikk Christensen til å tenke at det ville være et interessant grep å bruke dem til å vise mikroskopiske motiver.
– Jeg tok for meg støvkorn, søppel, insekter, forskjellige ting, før jeg til slutt fant fram til den brente fyrstikken, som kan forbindes med det avsluttede, det sluknede, en livslinje som har ebbet ut.
– Fotografiet av den delvis utviskede datoen og det brukne viskelæret forteller oss på sin side at vi ikke kan glemme, at denne datoen ikke vil la seg utviske, at den på en måte er vårt 11. september. Mens videoen i jernbanehallen er en mer abstrakt og mindre bokstavelig del av kunstverket, som med sin solsymbolikk viser til noe hinsides, til det sublime. Visningsskjermen var dessuten mindre, så med solskiven som motiv fikk man en slags invertering av konseptet om et lite objekt på en stor flate.
– Hvordan balansere mellom risikoen for å bli beskyldt for å ville profittere på en ekstrem hendelse og behovet for å ytre seg, samtidig som man får sagt noe om tilstanden samfunnet befinner seg i?
– Som kunstner kan man lett føle at man lever i en boble, og bare bedriver en form for teoretisk praksis. Så det å ta tak i et allmenngyldig tema, å gå inn i noe dagsaktuelt, synes jeg er interessant. Men det er selvfølgelig et dilemma knyttet til å ta tak i slike voldsomme hendelser – de er helt virkelige og knyttet til andre menneskers død. Samtidig gir verket, dersom man lykkes med det, en slags kunstnerisk kredibilitet. Av den grunn var det viktig for meg at verket ikke var til salgs.

Den omveltende handlingen
– Kunsten har lenge fremstått som et sted subversive tankesett kan komme til uttrykk. Men hva skjer når viljen til omveltning får slike uttrykk som dem man så den 22. juli? Hva gjør det med kunstscenen?
– I Norge har vi spesielt på den unge kunstscenen sett en del eksplisitte slackerholdninger, som er eskapistiske og gjerne også dopforherligende. Estetikken har ofte vært ganske brutal, skitten, og preget av psykedeliske referanser. Så også i USA. Kunstneren Banks Violette, som har vært en viktig referanse for Gardar Eide Einarsson, har for eksempel laget verk relatert til selvmord og rituelle drap, og rekonstruert en nedbrent, norsk kirke på scenen. Spørsmålet må være hva disse kunstneriske grepene egentlig betyr, hva som legitimerer dem og gjør dem interessante utover det at de uttrykker en slags fascinasjon for samfunnsfienden. Muligens er de et uttrykk for en slags klisjémessig idé om kunstneren som en uavhengig, revolusjonær kraft. Men for meg fremstår samtidskunstens såkalte institusjonskritikk som kalkulert, gjennomanalysert og institusjonalisert, og av den grunn også ufarlig. Jeg tror dessuten at 22. juli tok luven av noe av denne formen for uttrykk. Når Breivik kokte opp manifestet sitt inne på gutterommet og skrev livet sitt inn i historien, er det noen kunstneriske implikasjoner i det. Massedrapet er den totale, subversive handlingen. Etter det er det ikke lenger like utfordrende å tilberede GHB i et galleri og gi det til publikum. Den typen kunst mister sin kraft i kjølvannet av en slik hendelse.