Frosset tid

Av: Beate Petersen

Publisert:

Utgave: 5/2012

Del: 

Kan den ødelagte nyhetsmonteren utenfor VGbygget også tjene som et slags monument over hendelsene den 22. juli? Det er blant de spørsmålene den libanesiske kunstneren og filmskaperen Ahmad Ghossein ønsker å stille.

I utstillingen «Yesterday’s News» i Oslo Kunstforening tidligere i år kretset Ahmad Ghossein rundt et enkelt objekt, nemlig nyhetsmonteren utenfor redaksjonsbygget til Verdens Gang i Akersgata. Frem til den 22. juli 2011 kunne forbipasserende stoppe opp og lese dagens avis. Så fikk trykkbølgen etter bomben glassplatene i nyhetsmonteren til å splintres i et finmasket mønster. Siden da har monteren stått der, urørt, som en reminisens etter terrorangrepet.
Ghosseins utstilling var tredelt. I det ene rommet i Oslo Kunstforening viste han foto av monteren i naturlig størrelse, samt en video med intervjuer av folk som stoppet opp for å lese nyhetene. I det påfølgende rommet viste han en video som i et estetisk språk, skildret monteren og stedet der den befant seg. Og i det tredje rommet løp det en tekstlinje over de fire veggene som gjenga de eksakte fysiske dataene for monteren: hvilke materialer som var brukt, hvilke dimensjoner det hadde, hvor langt det stod fra eksplosjonsstedet, glassets tykkelse, bombens styrke, – altså rene eksakte fysiske data.
– Jeg oppdaget monteren noen måneder etter angrepet. Og jeg skjønte at det folk sto og leste, var nyhetene som var trykket tidlig på morgenen den 22. juli, hvor det selvsagt ikke stod noe om bombingen. Så tiden hadde på et vis frosset. Dette var det siste som ble sagt før angrepet skjedde. Og etterpå ble nyhetene totalt endret. Det fascinerte meg.

Monteren som monument
Ghossein gikk tilbake til monteren igjen og igjen for å se det samme fenomenet utspille seg – folk stod og leste de samme nyhetene – og han ble nærmest besatt av ideen om å bevare monteren for ettertiden. Nå er han i kontakt med KORO om et samarbeid om et seminar, der de med utgangspunkt i aspektene knyttet til en eventuell flytting av monteren, vil diskutere monumenter og minnesmerker mer generelt.
– Jeg spør meg: Er denne monteren et monument eller ikke? Hvis vi flytter den til et annet sted, og på den måten gir det en annen verdi, en annen betydning, hvordan vil reaksjonene bli? Og hvilken rett har jeg til å gjøre det? For dette dreier seg ikke bare om monteren og min fascinasjon for den, men også om samfunnet rundt, og hvordan det ønsker å befatte seg med hendelsen.
– Hendelsens traumatiske karakter tatt i betraktning, var det spesielle hensyn du følte du måtte ta da du tok fatt i dette?
– Med utstillingen i Oslo Kunstforening ønsket jeg nettopp å spørre hvordan man kan tilnærme seg et objekt som jo er et vitnesbyrd om det som skjedde den 22. juli. Det er lett å gjøre et eller annet spektakulært eller actionpreget med denne hendelsen. Men jeg føler at jeg går inn i det på en sensitiv måte. Det som skjedde den 22. juli, er uansett ikke bare relatert til Norge. Det affiserer meg også på et menneskelig nivå. Og kanskje min libanesiske bakgrunn gjør det enklere for meg å ta tak i problemstillinger knyttet til terror og krig, fordi det alltid har vært rundt meg – uten at det egentlig er noe jeg har tenkt spesielt over.

Et endret Norge

Om Norge i uker og måneder etter angrepet var preget av en nyvunnet fellesskapsfølelse, kan man kanskje si at blant annet hatretorikken mot rom-folket denne sommeren tydelig viser at inkluderingsviljen var av forbigående karakter. Debattklimaet kan synes å ha blitt hardere i kjølvannet av terrorangrepet. Lederen for Human Defence League sier han slipper til i avisspaltene langt lettere nå enn før. Og Fjordman fikk nylig på trykk en kronikk i Bergens Tidende, der han gikk hardt ut mot boken Motgift – den akademiske responsen på de høyre-ekstremistiske påstandene i Breiviks kompendium, utgitt på Flamme forlag denne våren.
– Men i hvilken grad tar kunstnere tak i de politiske aspektene knyttet til hendelsen?
– Alle som bruker 22. juli, må være veldig oppmerksomme og bevisste på hva de gjør. I første omgang fikk man den umiddelbare reaksjonen på det som var et forferdelig, inhumant angrep. Etter hvert må man imidlertid begynne å spørre seg hvordan samfunnet skal kunne fungere i etterkant av en slik hendelse. Man må spørre, ikke bare om hva som skjedde, men også om hvorfor. Noe som innebærer at man må diskutere det sosialdemokratiske systemet – filosofisk, sosialt og politisk. Og det vil ta flere år. Det dreier seg om å forstå det samfunnet man lever i, og de endringene som foregår. Man har fått mer ekstremisme. Hatet mot muslimer er blitt større. Dette er noe vi som kunstnere bør ta tak i og diskutere nærmere. Vi skal ikke lukke øynene for det som skjer. På egne vegne, så kort tid etter hendelsen, er jeg imidlertid ikke i stand til å stille andre spørsmål enn det jeg har gjort med monteren. Man trenger tid til å undersøke det som har skjedd, til å grave i det og å fordype seg.