Oss og den andre

Av: Beate Petersen

Publisert:

Utgave: 5/2012

Del: 

På årets Høstutstilling kan man se et utvalg av rettstegningene Sverre Malling laget for Klassekampen denne våren. Ett av spørsmålene han ønsket å stille gjennom tegningene sine, var: Hvordan nærmer man seg terroristens ansikt?

Kunstnere trenger tid for å kunne gi en egnet respons på terrorhendelsen. Ifølge juryformann for årets Høstutstilling, Stefan Schröder, søkte oppsiktsvekkende mange med verk relatert til den 22. juli. Men få av dem slapp gjennom nåløyet.
Juryen bestemte seg av den grunn for å spørre Sverre Malling om han ville stille ut rettstegningene han hadde laget på oppdrag for Klassekampen. Noe Malling sa ja til, under forutsetning av at det kom frem at han var invitert, og også, at det nettopp er rettstegninger han vil vise, ikke et kunstprosjekt.

Å se den andres ansikt
Da Klassekampen i sin tid spurte Malling om han ville tegne for dem, var han imidlertid sterkt i tvil. – Jeg fryktet det ville bli nedslående å gå inn i saken, og å komme så tett på ugjerningene. Samtidig hadde jeg nok en viss prestasjonsangst. Å tegne umiddelbart og etter bevegelige modeller, å ha korte deadlines, å jobbe på oppdrag opp mot en redaksjon; alt dette var veldig forskjellig fra den måten jeg pleier å jobbe på. Jeg lurte også på hvordan lesningen av mine øvrige arbeider ville bli i etterkant, dersom jeg ikke lyktes med oppdraget. Det virker kanskje merkelig å sitte og snakke om disse forbeholdene når man ser dem i sammenheng med 22. juli. Men jeg var altså usikker på hvordan jeg skulle finne en velegnet form på oppdraget, og også, hvorvidt jeg ville klare å komme med et interessant innspill i diskusjonen rundt hendelsen.
– Så hvordan løste du det?
– Jeg var ikke så opptatt av å fange dramatiske øyeblikkssituasjoner, som for eksempel da en av de pårørende kastet en sko i rettssalen, men dvelte heller ved de karakterene jeg hadde foran meg, og da spesielt Breivik. Dette var jo en rettssak som i stor grad dreide seg om ham, og hvem han egentlig var. Det var et frenetisk behov for å plassere ham i forståelige rammer og få kontante svar på de vanskelige spørsmålene. Hvilket i seg selv viste seg å være vanskelig, selv profilerte fagmennesker var jo dypt uenige med hverandre. Så jeg ønsket at portrettegningene kunne fungere som et korrektiv til det mer standardiserte og instrumentelle bildet som media ga av ham. Jeg prøvde å finne en slags kontaktflate, og å framstille ham med et menneskelig ansikt. Tegning er jo et sanselig håndverk, der man kan gå tett inn på noe og være inderlig og taktil.
Hvordan vi bør nærme oss Breivik, er imidlertid noe vi ikke helt har funnet ut av.
– På den ene siden hadde vi rosetog og Breivikfrie avisforsider, på den andre siden var det kø utenfor tinghuset da Breivik skulle fortelle om massakren på Utøya, og mediefolk fråtset i de bestialske detaljene. Men så er det kanskje slik at vi mennesker trekkes mot de vanskelige følelsene og de store fortellingene som befinner seg helt på sidelinjen av det normale og alminnelige. Dette er ikke noe nytt, kunsthistorisk sett er det en lang tradisjon for å fremstille «de andre», de sosialt forviste. Théodore Géricault portretterte de sinnsforvirrede, Pieter Bruegel skildret tiggere og krøplinger. Dette har ikke nødvendigvis med sympati å gjøre, men med ønsket om å nå fram til det felles menneskelige.

Spekulasjon eller forløsning
Da Kate Pendry i teaterforestillingen Tales for a Wicked Child (2004) brukte bilder av barn – tre som var drept, fem som hadde drept andre barn – møtte hun sterke reaksjoner. «Vi lever i et ukulturelt samfunn, » uttalte Pendry til Morgenbladet i den forbindelse, «der det er en a priori holdning blant mange at kunst ikke kan ha noen forløsende kvalitet. Når en kunstner bruker et bilde av et dødt barn, må det være spekulativt og kynisk.» Det Pendry ønsket var selvsagt ikke å skape blest om seg selv gjennom de døde barna, men å stille spørsmålstegn ved forestillingen om den absolutte ondskapen. Dette er også noe Malling har vært opptatt av.
– Noen har ment at å stille ut tegningene av Breivik betyr å opphøye ham. Det er jeg dypt uenig i. Tegningenes karakter og form er ikke i tråd med Breiviks egen ideologiske iscenesettelse, men er mer subjektive, hvilket i mine øyne også gjør dem interessante i en kunstkontekst. Vi er åpenbart redde for å se ham som en av «oss». Mens jeg tenker at det snarere er et ukritisk, samlet «oss» som truer med å svekke dømmekraften og skape større avstander. Hvor samlet kan vi egentlig være i dagens Norge?
– Noen vil også se på forflytningen fra avissidene til Høstutstillingen som spekulativ. Men jeg tenker at det er viktig at kunstrommet ikke bare betraktes som et forskjønnende og estetiserende rom, men brukes til å diskutere saker som angår offentligheten. Kunstrommet er et frirom der man kan undersøke det ubehagelige som vi fortrenger og forakter, men som like fullt preger oss.