Fornuftig om krise

Av: Marius Meli

Publisert:

Utgave: 5/2012

Del: 

Fire redaktører, en omslagsdesigner og 53 kunstnere, akademikere og andre engasjerte har bidratt til SNU.

Bidragene inkluderer dikt, billedkunst, tegneserier, samt skjønnlitteratur og sakprosa. Kunst- og tekstantologien er forankret i utgiveren Norsk Klimanettverks mål om «en rask overgang til nullutslipps- og fornybarsamfunnet», som det heter på nettsidene deres. Tittelens klare budskap har fått en leken vri i omslagsdesignet hvor forsiden er plassert på baksiden (snudd). I tillegg er bøkene trykket på avkapp fra andre bøker, noe som gjør hver bok unik.

Dette gimmiket hadde kanskje vært mer vellykket dersom ikke også bokens innmat fulgte opp med et lærebokaktig design hvor mangelen på dristighet er påtagelig. Også bildene kan fremstå som forsiktige, og det hjelper ikke at leseren kjenner dem fra tidligere sammenhenger. De speiler i liten grad bildet av den radikale krisen som beskrives i tekstene, hvor vi blir presentert for den dystre tanken om at det kanskje allerede er for sent.

Antologien inneholder både motstridende påstander (Halvdan Wiik & Arne Johan Vetlesen: «Tro ikke på teknologioptimismens evangelium» kontra Ulltveit-Moe: «Teknologien er der, men viljen hos folk flest [...] mangler. »), og sammenfallende tilnærminger (Marianne Heier og Marco Vaglieris Kunstreiser 2010-2012 er i likhet med Bilag til regnskapet 2009, flyreiser for Cornelius Jakhelln dokumentasjon av egne karbonspor). Det gjør at teksten ikke fremstår som et enhetlig manifest, men snarere som en sympatisk samtalepartner. Men når målet er en radikal omlegging av vår tenke- og handlemåte, hadde kanskje en viss påståelighet vært på sin plass.

Antologien er på sitt beste i de argumenterende tekstene. Dag O. Hessen og Arne Johan Vetlesen har begge skrevet gode bidrag som sammenfaller på et viktig punkt: Det er ikke i håpet vi må oppholde oss. «Å holde på håpet kan tvert imot vise seg å utsette nødvendig handling» (Vetlesen). Når det kommer til hvilke handlinger som må til, blir det mindre konsist. Tekstene tar nemlig opp allmenningens tragedie og den enkeltes ansvar. Og selv om det ikke hersker tvil om at hver og én av oss må ta ansvar i møte med en krise, kan det jo samtidig også rettes en pekefinger mot de største konsentrasjonene av skyld. Øyvind Berg, som i SNU bidrar med dikt, har i andre sammenhenger utmerket seg som en glimrende refser, og i denne boken hadde pennen han bruker til det, passet godt. Vakre og ettertenksomme estetiske bidrag kan være vellykket i seg, men i denne sammenhengen kunne vi hatt mer av den siste av de to følelsene Vetlesen etterlyser: Kjærlighet og aggresjon.