Grundig utforskning av holmen som sted

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 5/2012

Del: 

Kuratorene Silje Linge Haaland og Andrea Bakketun har jobbet lenge med «Five Thousand Generations of Birds», og både praktisk organisering, markedsføring og valg av kunstnere er særdeles solid. De lokale båtførerne er imøtekommende, været fantastisk og kunstprosjektene stort sett godt tilpasset omgivelser og betraktningsform.

Blant de beste er Roman Signers prosjekt på en bitte liten holme, der et oljefat, en kort stige med et par tomme sjøstøvler øverst, setter i gang tanker om steder som kulturelle og sosiale rom. Signer står i dialog med flere av de andre kunstnerne, spesielt Julien Berthier. Berthier klipper ut omrisset av Fitjar kommune, finner balansepunktet og lokaliserer sentrum i Fitjar: et punkt i en åsside like ovenfor dagens sentrum på land. En propplignende del av jorda er skåret ut og fraktet til en liten holme; nærmest en slags «tilbakeføring» som understreker de radikale endringer kystkulturen har gjennomgått i og med at sjøen gradvis har mistet betydning som transportog levevei. Idan Hayosh’ bikuber og Five O’Clock Shadows’ installasjon laget av gamle jordbruksredskaper, viderefører et slikt tema. AiPotu, som måler to holmer ved hjelp av trær, reiser, i likhet med Berthier, også problemstillinger knyttet til forholdet mellom vår livsverden, naturen selv og de systemer vi har for å organisere verden. Hva vi måler omgivelsene med, og hvilket system eller hvilken fortolkningsramme vi velger for å skape mening, avgjør som kjent hva vi ser.

«Five Thousand Generations of Birds» ønsker å synliggjøre holmene i Fitjar; å si noe om naturens tid og om kunstens evne til å la oss erfare det vi ikke kan begrepsfeste. Det er positivt at prosjektet verken gjør krav på den historisk stedsspesifikke kunstens romantiske idé om naturens autentisitet, og heller ikke legger opp til sosiopolitisk debatt.

At kuratorene jobber på intuisjon og ønsker å gjøre «noe» i Fitjar, er stort sett en styrke. Prosjektet viser både bredde og høy kvalitet. Imidlertid er enkelte kunstnere tilsynelatende uten erfaring med både vær, vind og stedsspesifisitet, og faller derfor gjennom. Å bore et lite hull i fjellet, og for øvrig insistere på å være sitt eget kunstprosjekt, slik Øyvind Aspen gjør, blir for overflatisk. Serina Erfjord og Ann Cathrin Høibo tydeliggjør at det som virker interessant på papiret, ikke alltid blir vellykket i friluft. Da kreves tydeligere tale. Den intuitive tilnærmingen blir først et problem når en i katalogen forsøker å samtale seg fram til en slags filosofisk inngang til det hele. Kunst er kanskje refleksjon omkring vår væren-i-verden på linje med filosofien, men det blir mye tåke av overdreven tro på den abstrakte tanke.

Muligens er stedsspesifisitet som begrep utvannet, men ett mål med slike prosjekter må vel være å tenke i, med og om det konkrete, selve stedet, uansett hvor flertydig det er. Hadde katalogen klart å få kunstprosjektene mer i tale, ville det bidratt til å gi et flyktig prosjekt som dette et lenger og bedre liv. Men selve opplevelsen var fantastisk.