Om tape og tap

Av: Bjørn Hatterud

Publisert:

Utgave: 5/2012

Del: 

Et kunstverk kan faktisk bli for tidsriktig. Kunst som er en glinsende reprodusent av en samtidig trend vil fort kunne avvises som lettvint av et vant kunstpublikum. Overstadig hiphet kan gå på bekostning av salg og seriøs kritikk. Ingen vil vel eie, eller analysere noe, som går ut på dato uka etter?

Jeg må innrømme at hipsteralarmen slo til for fullt da jeg fikk invitasjon til Elisabet Storhaugs utstilling på SOFT. Materialet hun har brukt er gamle musikkassetter. De siste årene har dette lagringsmediet hatt en viss renessanse i smalere musikkmiljøer, der kassetter gis ut, som fetisjerte objekter, for retrofil kredhamstring i fortida. Samtidig har kassett-estetikken de siste årene penetrert grafisk design og blogger og t-skjortedesign. I tillegg la kassettenes særpregede lydgjengivelse grunnlaget for hipstermusikken framfor noe, den såkalte chillwaven. På toppen av det hele har kassettene en rekke konnotasjoner knyttet til barndomsminner for den siste generasjonen som opplevde kassettens storhetstid, dagens unge voksne, hipstergenerasjonen.

Det er et nesten skummelt tidsriktig grep Elisabet Storhaug tar, når hun velger å bruke musikkassetter som materiale for verket sitt. Samtidig har hun tidligere lagt et solid grunnlag for å fjerne materialet fra fastlåst meningsinnhold. I sin masteroppgave i 2008 lagde hun et ni meter langt teppe der hun vevde sammen kassettbåndene fra sin barndoms musikksamling. Storhaug dyrket retroassosiasjonene til materialet dengang, og åpner derfor for ny fortolkning denne gangen.

Unwound består av nesten to tusen kassetter, festet i taket, med den åpne siden ned, i et tettpakket rektangel på 1,6 ganger 2,8 meter. Storhaug har klippet over lydbåndet på midten, og så dratt de løse endene ut fra kassettenes spoler, slik at båndene henger fra taket, ned til gulvet.

En skulle tro at båndene på denne måten ville bli noen lurvete greier, men de henger tett i tett, glatte og tunge, rett ned, i en gigantisk, firkantet hestehale av lydbånd. Der skinner de i galleribelysningen, i et spekter fra brunt, via oransje og gult, til rødt, og når en går forbi båndene, beveger de seg svakt av vindpustene fra den forbipasserende.

Båndene gir, på grunn av sin blanke glatthet, en illusjon av å være en kompakt kube, den svarte kuben nok en gang. Samtidig har altså båndene en myk stofflighet, en ettergivende bevegelighet, en kvinnelig estetikk som gir verket assosiasjoner til tekstilarbeidene til blant andre Louise Bourgeois.

I alle kassetter ligger det magnetisert informasjon. Det vi sitter igjen med i Storhaugs verk, er den latente informasjonen fra et utgått lagringsmedium, trukket ut i rommet. Magnetbånd la grunnlaget for den moderne datateknologien. Harddisken din lagrer gjennom magnetisme. Serverne internett er lagret på, inneholder magnetplater. Informasjonen som er på kassettene i verket kan lett overføres til andre magnetiske lagringsenheter, og sånn sett gjøres evig. Samtidig som materialet informasjonen er lagret på, sakte går i oppløsning.

Sånn sett er Storhaugs verk egentlig et verk om det største spørsmålet av dem alle: døden og fysisk forgjengelighet. Noe som neppe kan sies å være særlig hipt.