Kunstneren som premissleverandør

Av: Tine Semb

Publisert:

Utgave: 5/2012

Del: 

Hydrogenfabrikken Kunsthall markerte sin offisielle åpning med kunstmessen «WHAT A MESS!». 30 kunstnerdrevne visningsrom fra Norden var samlet i visningshallen i det massive bygget som fra 1912 og frem til 2005 foredlet fett av hval.

Messehallen er på over 500 kvadratmeter og har 15 meter i takhøyde. Den åpne utstillingsarkitekturen, bestående av papprør, tau og lettvegger, gjør at rommet oppleves transparent og at de ni kvadratmeter store båsene ikke fremstår avlukket. På åpningsdagen opplevdes det likevel i overkant trangt hos enkelte av deltakerne, med over tusen besøkende og stor pågang til stengetid. Messen som helhet var også godt besøkt på seminardagen lørdag, og forelesningssalen tidvis overfylt.

«WHAT A MESS!» er en merkelig hybrid: varemessen er hentet fra en kommersiell verden, og innholdet er drevet frem på dugnad fremfor av kapital. Messen er ikke ulik for eksempel den godt etablerte Supermarket i Stockholm (tidligere Minimarket), som oppstod som en reaksjon på den kommersielle kunstmessen Market.

Det er derfor klokt – og helt nødvendig – at et arrangement som dette oppfordrer til kritisk diskusjon om hva som ligger i begrepet kunstnerdrevet, og hvilke mekanismer som ligger til grunn for at den nordiske scenen i dag har flere slike initiativ enn noen gang tidligere. En essensiell del av messens program inkluderte da også forelesninger og en større paneldebatt – dette viser at Hydrogenfabrikkens ambisjoner strekker lenger enn bare nettverksbygging.

Flere av de deltagende visningsrommene deltok aktivt i en slik diskusjon ved å bruke selve messen i sine undersøkelser av kunstnerisk autonomi. En av disse var det svenske og relativt ferske initiativet Art Lab Gnesta, som i løpet av et år har etablert seg som et fellesskap for kunstnerisk forskning og prosessorientert arbeid med gjesteatelierer, prosjektrom og visningsrom. Italienske Elena Mazzi var invitert til å bruke deres stand til nettopp å samtale med publikum om hva det betyr å være uavhengig, og foreslå alternative metoder for nettverk og formidling som går utenom sosiale hierarkier. Notater fra disse samtalene ble fortløpende projisert på veggen for så å forsvinne.

Også finske Rajatila utmerket seg med en fagdiskursiv holdning. De hadde produsert en subtil trykksak i anledning messen som i intervjuer og essay satte kunstnerinitierte praksiser i en historisk og samtidig kontekst. Rajatila ble etablert i 1996 og er både et visningsrom og en «forening», hvis medlemmer skiftes hyppig ut og øvre aldersgrense er 36 år.

Visningsrommene kuraterte selv innholdet på sine ni kvadratmeter. Et av de norske visningsrommene som uten tvil skilte seg ut – dog kunne være lett å forbigå i sin form – var Oslobaserte Podium: båsen var tilnærmet tom, men gulvet var erstattet med et kvadratisk stykke tregulv (trolig fra Podiums lokale i Hausmannsgate). Kun noen små lapper i et hjørne formidlet kontaktinformasjon.

Noe av det som gjorde «WHAT A MESS!» interessant, var en variert sammensetning av aktører. Østfold Kunstnersenters prosjektgruppe stod for utvelgelsen – et potensielt kritisk punkt vil være hvordan det kuratoriske ivaretas i fremtiden, og hvordan faglig dybde og kritisk refleksjon inkluderes i messeformatet. Når det er sagt, er prosjektet både ambisiøst og langsiktig, og lykkes i å skape et møtested for utveksling av samtale og nettverksbygging. Dessuten har de ulike visningsrommene fått vist seg frem til et sammensatt publikum som vanligvis ikke ville ha gått på de enkelte åpningene.

Årets messe syntes i hovedsak å nå lokalsamfunnet og Østfold for øvrig, samt spesielt interesserte fra blant annet Oslo. Det knytter seg derfor utfordringer til å etablere stedet for et publikum utenfor Fredrikstad dersom de ønsker å nå sitt mål om en institusjon med både nasjonalt og internasjonalt nedslagsfelt.